All verdens street food

En matbit i Hoi An. Foto: Reiselykke

Street food finnes overalt. Ikke alltid like eksotisk. Ikke alltid like innbydende. Men av og til regnes den som det beste av kjennere. 

Street food på markedet i Phnom Penh Foto: Mette S. Fjeldheim

Street food på markedet i Phnom Penh
Foto: Mette S. Fjeldheim

Små vogner med frityrkokere. Disker på hjul med ferdigkuttet frukt eller gryter med curries. Eller et enkelt bord slått opp på nattmarkedet. Bordet er dekket med frityrstekte larver, gresshopper og annen snacks …

Noe av det å være på reise, er å observere dette skuet, smake på maten i andre land, kjenne på duftene, se hvordan maten oppbevares, hvordan den behandles. Er det kjøledisker på markedene? Ofte ikke … Hvor spiser innbyggerne? Er de synlige i gatebildet, spiser de ute eller spiser de helst hjemme med familien? Hva består frokosten av? Er det suppe, grøt, curry eller croissant som er vanlig i landet jeg besøker? Hvilke religiøse normer knytter seg til maten i et bestemt land? Spiser man svin? Biff? Halal? Er det sesong for ugjæret brød? Er det Ramadan, og vil det ta seg dårlig ut å spise på åpen gate akkurat nå? Hvilke kryddere er mest vanlige? Bruker de salt eller smaksettes maten med avkok fra fisk, østers, annet?

Mat er kultur. Det gir et innblikk i folks hverdag og i menneskers liv og historie. Ofte er matopplevelsen noe av høydepunktet på en reise. Men ikke alltid. Mat er ikke alltid nytelse for den besøkende. Det kommer gjerne an på, nettopp, kulturen. På smaksløkene. Og blikket som ser. En måte å bli kjent med et lands matglede, er å observere hvor innbyggerne spiser, når de spiser og hvilke retter som serveres som, nettopp, street food.

Har du vært i Bangkok, har du helt sikkert kjent duften av hvitløk og koriander der du spaserer gatelangs. Vogner med ferdiglagede retter eller ferdig kuttede ingredienser som blir til spennende, smakfulle thairetter finnes over alt i denne travle storbyen. Du kjenner lukt av mat over alt – krydder og urter av ulike slag og den tunge eimen av frityr preger bybildet sammen med eksos, bilkøer og mennesker i flokk.

Hit kommer matglade fra hele verden for å smake seg fra vogn til vogn. Kvaliteten varierer, men thailands gatemat er kjent for å være noe av det beste. Noen steder finner du også små stoler og bord slått opp på gata. Kanskje utenfor en offentlig bygning eller i en park. På markedene selges friterte innsekter som godbiter og snacks. Fascinerende. Vemmelig. Spennende. Jeg står over …

I Vietnam finner vi bod på bod, gaterestaurant etter gaterestaurant. Restaurantlokalet er fortauet. Eller en parkeringsplass. Det serveres supper, ris og nudler. På minimale krakker av plast sitter de, gjestene, huket, sammenkrøpet, men helt naturlig – under for oss enkle forhold. Populært og billig er det. Vietnamesisk mat er i verdensklasse, og regnes for å være en noe lettere kost enn thaimat. Men det evindelige hintet av fiskesausen nuoc fam, fikk jeg etterhvert nok av. Femten dager ut i reisen rundt i Vietnam toppet det seg da jeg skjønte at til og med pizzasausen var smakssatt med denne typiske vietnamesiske smaksforsterkeren …

I Malaysia kjøres biler ned til stranden, campingbord og stoler slås opp, duker og dekor dekkes på – her selges gryteretter for familier som gjerne søker seg til stranden. Fullt påkledd i skyggen av trærne nyter de et enkelt, billig måltid, uten svin – og ofte på sin faste ”restaurant”. Fire kroner for en dagens inkludert en boks brus er ikke ille. Turistene ligger på stranden og soler seg, de fleste trekker opp til hotellet for en matbit ti ganger så dyr. Sannsynligvis idiotisk. Jeg var en av dem.

På markedet i Phnom Penh i Kambodsja er det hett under taket. I egne deler av bygningen fyres det opp, gryter og kar står klar med all verdens fristende retter. Det er varmt, så varmt. Luften er stille, duften intens. Vel vitende om hvordan kjøttet oppbevares på bodene like bortenfor, står jeg klokelig over. Betrakter det heller som en observatør, interessert, men ikke særlig sulten.

I Luang Prabang i Laos har en hund lagt seg på bordet. Markedet har stengt for dagen. I et hjørne står risen og koker. Hunden sniffer, koser seg med odøren fra maten som har lagt der før ham. Han slikker til seg restene som har klistret seg til plastduken under seg. Om morgenen står kvinnene langs veien og lager i stand frokost. Tidlig, tidlig morgen, er utsalgene utenfor hjemmet i gang. Nabo etter nabo. Hvem spiser der? Hvor kommer de alle fra?

På Mauritius står en mann og selger frukt og kokosnøtt-melk. Jeg vil gjerne ha en kokosnøtt med sugerør i. Det er ikke spesielt godt, minnes jeg. Men det er så eksotisk, så lenge siden sist. Mauritieren er imøtekommende, vil vi skal kutte toppen av den digre nøtta selv. Prøve det the Mauritian way. Han slenger på et par bananer i tillegg i det vi betaler. Utenfor en butikk står en kar og griller kylling. Det lukter godt. En flokk yngre gutter står rundt grillen og ser på. Jeg tipper de har vann i munnen. Øynene deres ser sultne ut.

I Istanbul selges ristede kastanjer, dampet maiskolbe, kebab og brød – mengder av brød. Vogn etter vogn kommer til syne, i hver bydel, i hver gate. Brødet bruker de som tilbehør til alt – også til brød. Utenfor en nattklubb sitter en mann inne i en vogn. Han selger kaffe – og nattmat.

I New York går det i pretzel og chili dog. I England: fish and chips. I Jerusalem: granatepler. I Italia står vognene langs strendene. Der selges mengder med påsmurt brød – og is. Og hvilken tilreisende til Paris har vel ikke smakt crêpe med Nutella, vandrende gatelangs? København er intet mindre unntak – for vi har vel unt oss en pølse i svøb hos pølsemanden? Og du husker vel den store grillen på Strøget der det selges ristede kastanjer?

Men her i Norge, er det ikke mye street food å se – ikke før helga kommer og det er mørke natten. Da dukker potetvognene opp. De slåss med kebabsjappene om oppmerksomheten. Men gatekjøkkenmat i Norge er liksom ikke det samme som street food et eksotisk sted. Det lukter ikke like fristende av potet, rømme og bacon som av koriander, chili og hvitløk. Reiselykke er duften av varm storbyasfalt, av krydder og koriander rundt neste gatehjørne, skriver jeg i et tidligere innlegg.

For jeg elsker duftene, lydene, å prøve ny mat og å lære mer om andres matkultur. Det er ikke alltid jeg er like begeistret for det jeg smaker. Det er ikke alltid jeg tør smake, heller. Jeg prøver å være obs på mathygiene på reise, ser serveringsstedet an, og tar som regel drikkevaksine mot kolera og turistmage ved lengre reiser. For hvem ønsker vel å få ferien ødelagt av magetrøbbel? Men all verdens mat fascinenerer meg. Å smake på nye ting er spennende, synes jeg.

Det er mye som er det jeg kaller Reiselykke. Også vandringer i eget nabolag, eksotiske reiser i eget land. Men norsk gatemat, derimot, er ikke Reiselykke …

 

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *