Det sies at Big Sur ikke er et sted, men en sinnsstemning. Dette langstrakte strekket langs Highway 1 er i alle fall svært unikt, dramatisk og storslått, og det er en kjøretur jeg kommer til å huske for alltid.
Big Sur kan til tider minne om vestkysten av Irland, som også er dominert av klipper og har dramatisk natur – men likevel ikke. Det er faktisk helt unikt å kjøre dette lange strekket, med klipper, vakre strender, sjøsprøyt, og redwoods om hverandre – hele tiden med den tidligere utrydningstruede rovfuglen California Condor svevende over oss med sine brede vingespenn. Dyrelivet er mangfoldig. Vi får se sjøløver, elefantsel, et variert fugleliv – og heldigvis slapp vi se klapperslanger som det finnes mye av her.
Indianerstammene the Ohlone, Esselen, og Salinan levde her for tusenvis av år siden. De var nomader, og levde av jakt og fiske. I 1769 satte de første europeere sine føtter her: det var spanjoler ledet an av Gaspar de Portolà. Hans landsmann Juan Cabrillo seilte langs kysten allerede to hundre år før ham, uten å sette sine bein på jorda der da. Det kan jeg godt forstå – kysten er full av rev, strømninger og spisse klipper som rager rett opp.
I Big Sur and the Oranges of Hieronymus Bosch hevder Henry Miller at de første menneskene som slo seg ned i den delen av Big Sur han oppholdt seg i 15 år, kom rundt 1870 og fulgte i buffaloenes fotspor. De kom ridende eller til fots, og dro dit ingen hadde satt fot før. Miller ignorerer således både spanjolenes inntok i området og ikke minst native americans historikk. Han anerkjenner delvis at indianerstammen Esselen var her først, men regner ikke helt med dem i det han beskriver dem som ”a tribe of low culture which had subsisted in nomadic fashion». Dette altså fra mannen som i samme bok skriver følgende: ”My horse! My land! My kingdom! The babble of idiots.”
Flere reisetips til roadtripping Big Sur får du her
Kilder: Lonely Planet California, brosjyrer, Wikipedia og Henry Millers Big Sur and the Oranges of Hieronymus Bosch.
