Da gjensynsgleden var ensidig

Da gjensynsgleden var ensidig
Jeg husker godt første gang vi møtte Vireak. Dette fotoet hjelper jo også, da.

Det hender ikke sjelden jeg møter mennesker på min vei, som av ulike grunner gjør inntrykk. I blant så sterkt, av en eller annen grunn, at jeg fortsatt sender dem en tanke i blant, husker navnet deres, bevegelsene, hvordan de agerer. Andre ganger, først og fremst fordi vi tilbringer mye tid sammen i en begrenset periode.

Men det er ikke alltid jeg gjør like stort inntrykk på dem, åpenbart:

— Tuktuk?! Han spretter opp og ut av tuktuken som står stilt opp langs fortauet. — You want tuktuk? Jeg kan godt høre den håpefulle forventningen i stemmen hans. Vi befinner oss i Siem Reap, utgangspunktet for templene i Angkor, en by i stor grad tuftet på turisme.

Det evinnelige tilbudet om å kjøre den minste eller lengste avstand med tuktuk er spørsmål man ikke kommer unna i så mange asiatiske land, selv om beina oftest bærer meg dit jeg vil. Men i Kambodsja tas et nei for et nei, og aksepteres med et smil. Så også i dette tilfelle. Men prøve, må han jo, selv om svaret alt ser soleklart ut med farten jeg holder ut av hotellet.

— No thanks, we’re walking today, svarer jeg halvt over skuldera i full fart i retning elva. Men, var det ikke …?! I det jeg bråstopper, sier jeg til min venninne Marit: — Jeg kjenner han!

Jeg snur meg spontant rundt, går med raske skritt tilbake og stiller meg opp like foran ham, der han atter har lagt seg halvt henslengt oppi tuktuk’en igjen.

— I’m sorry, but is your name Vireak?!

Han spretter opp og ut på fortauet i en og samme bevegelse. Fortsatt like lettbent som jeg husker. Jeg tror jeg hadde forventet et gjenkjennende smil tilbake. I stedet får jeg et:

— How you know my name! uttalt fra et ansikt som tilhører en helt tydelig overrasket mann.

— I know you because you were my tuktuk-driver six years ago. My husband and I took every trip out of Siem Reap with you then. Now I’m back! Jeg hører selv hvordan jeg full av forventning tar forgitt at dette skal bringe minnene om våre dager i Siem Reap for seks år siden tilbake til ham.

Selvsagt gjør det ikke det.

Ansiktet hans forblir et stort spørsmål, der vi står i gaten utenfor Hotel Soria Moria, som jeg har valgt å bo på, også denne gang. Hvor mange par har ikke han kjørt att og fram til Angkor, att og fram til Tonle Sap, att og fram til det samme hotellet han fortsatt har som fast utgangspunkt for sin business?

For meg var det tross alt bare én tuktuk-sjåfør i Siem Reap, en av mange, rikignok, men han var og ble vår faste sjåfør etter første møte. Han ble foreviget med foto og med et navn jeg husker fordi jeg har omtalt mannen i tekst tidligere. Men jeg husker ham,  at han er en mann som stiller til avtalt tid, at han møter sine kunder med et stort smil uansett når det er på døgnet, at han har en bror i Phnom Penh.

Gjensynsgleden er stor, mest for min del selvsagt (han husker jo ikke meg igjen), og jeg booker tur med ham til neste dag.

Da skal han få kjøre oss samme strekning som sist jeg besøkte Angkor. Denne gang reiser jeg med min venninne Marit, som er debutant i Kambodsja – og selvsagt må få se den klassiske ruten i Angkor. Det blir heldigvis flere besøk enn det – og flere templer å utforske. Mer om det en annen gang.

I dag ville jeg dele denne lille reiseopplevelsen. For tenk hvor viktig én enkelt person, et enkelt møte kan være, for gjester på besøk i et land. Mens han (eller hun) kanskje er komplett intetanende om at noen i et land langt borte, som de aldri har besøkt eller vurdert å dra til, husker ham som et varmt, fint reiseminne, og ofte sender varme tanker til han og hans (tuktuk-)tilværelse. Noe å tenke på for oss alle som også møter turister og reisende her hjemme også, tenker jeg.

Her er nok en liten hilsen fra meg i mai-milde Norge til Vireak, som jeg regner med sitter i sin tuktuk også i dag – selv under den varmeste tiden i Kambodsja.

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *