Gásadalur – et spørsmål om overlevelse

Gásadalur

PresseturJeg står på kanten av et stup. Under meg er det 37 meter med mørke og et iltert hav som kaster seg frem og tilbake mellom klippene, en kort reise unna Gásadalur.

Det eneste som holder meg fra å falle, er en bit tau, et stykke metall – og min høyre arm som sakte, sakte skal slippe litt og litt tau ut om gangen. Under meg hører jeg de iltre bølgene slå. Og jeg vet; om jeg går et eneste skritt til nå, er det ingen vei tilbake.

Tiden står stille. Tankene farer gjennom hodet. Med ett er det bare dette; havet, fjellveggen, alt det grønne, lyset, luften, og blodet som pulserer gjennom årene.

Jóhannus rapellerer på Færøyene

La oss ta et skritt tilbake, til der det hele startet.

For dagen starter tidlig sammen med Jóhannus, et ekte friluftsmenneske som klatrer, går turer i fjellet, jakter med nett på fugl og slik fanger sin egen mat om vinteren. Han har rødmussede kinn, et blidt åsyn og en rolig vennlighet.

Vi har kjørt en time allerede, og finner ham ventende ved autovernet langs veien ved Bøur. Han skal ta oss med tilbake til sitt barndoms rike. Vi skal vandre i hans og postbudets fotspor, over fjellet fra Bøur til Gásadalur.

Rundt oss er det grønt og blått, det er vilt og vakkert. Sauene breker, gresset er vått og stien er sleip. Langs ruta som går fra varde til varde, møter vi det ene historiske merket etter det annet. Jóhannus forklarer, stopper etter behov, tålmodig lar han oss knipse så mange bilder vi bare vil.

På toppen av Skarðið forteller han mer om bygda langt der nede. At den lå helt isolert frem til for ti år siden, da tunnelen endelig kom. At det fantes biler i bygda lenge før det fantes noen vei. At det finnes en innbygger som kun har kaldt vann, som lever av det hun selv dyrker og sannsynligvis fanger, og som aldri har vært på naboøya Mykines, som hun ser til, hver dag. Og han forteller om mormor, som ikke lever lenger, men der huset fortsatt er i familien – i ei bygd som stadig trues med fraflytting.

I dag bor det knappe åtte mennesker i Gásadalur. De lever som de alltid har gjort – med å dyrke den usedvanlig fruktbare jorda, å fange fugler i nett, å fermentere kjøtt og fisk etter gamle-metoden. Her var det gress nok til å fore både okser og sauer, og fuglene trives visst ekstra godt her på klippen.

Jóhannus forteller at fuglelivet er spesielt rikt her i Gásadalur, og at det sannsynligvis var fuglene som fikk folk til å slå seg ned i utgangspunktet. Gásadalur betyr Gåsedalen, og hver sommer kommer det en flokk gjess hit og holder bolig. Sammen med øvrige sommergjester.  På skrenten ved Múlafossur sitter lundefuglene og titter ut på havet. Av og til tar en av dem sats, hiver seg utpå og seiler på vinden.

Her var det med andre ord tilgang på mat, til tross for at havet og omverdenen for øvrig ikke var innen nærmeste rekkevidde. For bygda lå vanskelig til: helt isolert lå den inneklemt blant noen av Færøyenes høyeste fjell, på en klippe som stuper rake veien ned i havet. Der eneste fremkommelige vei var å vandre opp langs den usedvanlig bratte fjellskrenten som gir vei over fjellet. Først under andre verdenskrig, da britene invaderte Færøyene, fikk de også bygget trapper, som gjorde tilgangen til bygda enklere om man kom båtveien.

Gásadalur foss

Vel nede fra denne fjellskrenten, tar jeg fjellet nærmere i øyesyn, og kan knapt fatte at jeg har kommet meg ned denne veien i det hele tatt. Stien ser vi, den går i sikk-sakk oppover fjellsiden. Den samme fjellsida tunnelen går gjennom, nærmest midt på. Den ser nesten ut som den henger i løse lufta.

Derfor er det ikke bare vi som har kommet oss frem til bygda. Det har verden for øvrig også. Selv om det ikke ser helt sånn ut.

Gásadalur er ikke lenger like isolert som bygda en gang var. For ti år siden sto tunnelen ferdig, og endelig fikk innbyggerne veiforbindelse. Likevel er denne lille bygda stadig truet av fraflytting. Det slår meg at denne bygda må ha kjempet en lang kamp for å overleve – og at kampen ikke er over ennå. Selv om turistene blir flere og siste tilskudd i dalen er et hus som er tenkt å leies ut gjennom AirBnB.

Jeg titter rundt meg der jeg står, blant store flater med gress, oppdyrket mark, en parkeringsplass og noen fargerike hus: Vi har ikke bare gått over et fjell. Vi har også gått et skritt tilbake i tid. Det er som om vi er tilbake i historien, til den tiden som en gang var.

Hus og mark i Gásadalur

Jóhannus trekker frem nisten han har smurt til oss: to skiver med kjøttpålegg i matpapir, med mellomlagspapir og en tau surret rundt. Et lite øyeblikk er jeg tilbake i tiden selv, til barndommens minner om skoletidens matpakke, i matpapir og mellomlagspapir – den nytes i de beste omgivelser, ute i solen, på en benk med den vakreste utsikt man tenke kan.

Noen sultne gjeterhunder kommer til. Bak oss driver en bonde og klipper gresset, etter gamle-metoden. Det skal nok til tørk i vinden, hengt opp i nett, så det ikke blåser bort. Etter gamle-metoden det også, helt sikkert.

Men en time og to senere, i en annen fjellvegg, en liten kjøretur og et stykke til fots unna Gásadalur, der jeg halvt henger, halvt klamrer meg til den svarte klippeveggen.

Jeg tok et skritt tilbake.  Jeg klatret opp igjen. Motet sviktet.

Vandretur langs den gamle postvegen til Gásadalur

Dette er den gamle stien postmannen i sin tid måtte gå, over fjellet, for å levere og hente post tre ganger i uka.

Postmann Jákup Andreas Henriksen gikk dette strekket fra 1915 til 1975. Da han pensjonerte seg som 80-åring, ble han hedret med portrett på et frimerke.

Vandreturen starter ved Bøur og følger en opptråkket sti over fjellskrenten. Utsikten er slående, stien er bratt og til tider glatt, og langs fjellet støter vi stadig på brekende sauer som har stilt seg på ytterste punkt, høyt hevet over dalen under. Denne turen kommer jeg til å huske – lenge.

Historiske steder langs stien

  • Líksteinurin: Det finnes fortsatt ingen kirke i Gásadalur, men skolen benyttes også til gudstjenester. Før gravplassen kom i 1873 måtte kistene bæres over fjellet. Denne steinen, omtrent midtveis langs stien, var det eneste stedet bærerne kunne sette ned kisten for en liten hvil.
  • Keldan Vigda: I følge historien var det en gang et nyfødt barn i Gásadalur som ble sykt og måtte til legen i Bøur. Underveis ble barnets tilstand forverret. Ettersom det i følge kristen tro var slik at man mister sjelens frelse om barnet dør før det blir døpt, ble barnet døpt der og da – for presten var med i følget.
  • Fotsporet Risasporid: Det var en gang en kjempe som bodde i Gásadalur og som dro opp i fjellet for å hoppe til øya Mykines for å ordne opp med kjempen som bodde der. Sporet etter kjempen er altså fortsatt å finne i fjellsiden.

Utsiktspunkt langs stien

I løpet av turen opplever du slående utsikt over Sørvágsfjørdur, Tindhólmur, Gáshólmur og øya Mykines mens du vandrer.

Utsikt mot Sørvágsfjørdur på Færøyene

Utsikt mot Tindhólmur på Færøyene

Fra toppen av Skarðið ser du rett ned til Gásadalur og til Àrnafjell, et av Færøyenes høyeste fjell.

Gásadalur på Færøyene

Gásadalur sett fra Skarðið

utsiktspunkt til Gásadalur

Den gamle postruta til Gásadalur – litt praktisk info

  • Det er bratt terreng og været skifter fort – er du mindre trent på å gå turer, bør du avtale med en guide. For nordmenn som er vant med å gå i fjellet, er ikke dette en tur som er veldig problematisk, annet enn at stien ikke er like enkel å finne ved første øyekast (og bratt, med løse stener ned mot Gásadalur).
  • Kle deg i lag på lag, bruk gode sko, ta med niste og drikke. Regntøy kan være lurt også, da været gjerne snur fort
  • I Gásadalur finnes et offentlig toalett, samt rasteplass med fantastisk utsikt
  • Pass også på å gå ned til utsiktspunktet mot fossen Múlafossur og en tur opp i den lille bygda på veien
  • Vi brukte 2,5 timer på gå dette strekket, men vi stoppet ofte underveis.
  • Anbefales ikke for mindre barn, pga. mange løse steiner
  • 434 moh. på det høyeste
  • For tips til andre gåturer, skaff deg brosjyren ”Færøerne til fods” som du finner på flyplassen og her i pdf.
  • Les også denne guiden til fotturer på Færøyene før du setter av gårde på egenhånd
Rappellering på Færøyene

Jóhannus tilbyr også rappellering ned høye fjellvegger. Tør du?

Vår guide på Færøyene

Jóhannus Hansen driver det nystartede selskapet Reika Adventures. Jóhannus er lokalkjent, forteller historier underveis, er tålmodig (han måtte vente mye og lenge mens vi knipset bilder) og snakker norsk (skandinavisk).

Hansen tilbyr også rappellering for de som er mer modige enn meg. Han opptatt av solid sikring under rapelleringen, og jeg var altså ikke i tvil om at den var mer enn god nok. Du er med andre ord i de tryggeste hender sånn sett. Det kan imidlertid være lurt å ha prøvd å rappellere i noe mindre dramatiske omgivelser før en kaster seg ut for denne klippen.

Priseksempler: 

825,- DKR per pers.  for guidet tur over Gásadalur / 1500,- DKR per pers for rapellering ned i båt fra tilsvarende klippe.

Bonde i Gásadalur

Gårdsbruk i Gásadalur

Rundt bygg i Gásadalur

Her inne ligger tørket gress

Jóhannus Hansen

Jóhannus Hansen fra Reika Adventures

Múlafossur i Gásadalur

Nyter utsikten mot Múlafossur

Vandretur til Gásadalur på Færøyene

Elisabeth, Renate og jeg – og en fantastisk utsikt!

Hus i Gásadalur

Vandretur på Færøyene

Jóhannus, Elisabeth og Renate langs den gamle postruta til Gásadalur

Utsikt mot Múlafossur i Gásadalur

Elisabeth, Jóhannus og Renate nyter utsikten mot Múlafossur

Utsikt mot Tindhólmur Tindhólmur på Færøyene

Jóhannus Hansen

Jóhannus Hansen guidet oss trygt over fjellet til Gásadalur

Tips til videre lesning:

-> Her kan du lese mer om hvorfor jeg er opptatt av å være aktiv på reise, ut over aktiviteten i seg selv

-> Her er hovedartikkelen om Færøyene, med tips til hvordan du kommer deg dit, hvor du kan bo, samt annen praktisk informasjon

-> Les om restaurant Ræst – og den tradisjonelle metoden med å konservere mat på Færøyene her

Har du vært på Færøyene? Eller kunne du tenke deg det?

Reiselykke var invitert for å oppleve Færøyene av Visit Faroe Islands. Vi la selv programmet og reiste rundt på egenhånd. Ingen føringer er lagt for hva som publiseres.  Meninger, tekst og bilder er som vanlig mine egne. 

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

6 kommentarer

  • Så fint skrevet! Færøyene må jeg få besøkt en gang, det er i hvert fall sikkert!

  • Åhh, disse fantastiske bildene får meg til å lengte tilbake. Jeg vil si at en fottur på Færøyene bør prioriteres om man skal besøke denne destinasjonen. Du gjorde en skikkelig innsats når det gjaldt rapelleringen – og det er lov å følge fjellvettreglene på Færøyene også: Det er ingen skam å snu!

    • Reiselykke sier:

      Ja, det er sikkert å visst, Elisabeth – fottur sto høyt på lista mi før denne turen – og det gjør det for neste gang jeg drar dit også!

      Fjellvettregler bør absolutt gjelde for rappellering også, synes jeg 😉

      /Mette

  • Det er nesten rart å tenke tilbake på at man faktisk har vært på disse sinnsykt vakre stedene. 🙂 Nydelige bilder og tekst! Jeg er dessuten veldig enig med Elisabeth, uansett om det gjelder fjellturer eller rapellering, så er det virkelig ingen skam å snu! Man burde aldri føle seg presset til å gjøre noe man ikke er komfortabel med selv. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *