Tenk deg en by splittet i to av hav og separert av to kontinenter. Utrolig nok er dette en nokså nøyaktig beskrivelse av Tyrkias Istanbul.
En by med 13,9 millioner innbyggere, fordelt på asiatisk og europeisk side, på hver sin bredd av Bosphoros stredet. Ikke rart det føles så eksotisk å være der. Man vet det kanskje i teorien, man har hørt om det på skolebenken. Men å være der, midt i dette, er noe helt annet.
En evig strøm av biler flyter nedover gatene, gjennom brede avenyer, sakte fremover på motorveien, stanger gjennom smauene. Tut-tuut! Tut-tuut! Bybildet preges av fløytende biler, av utålmodige bilførere, som trosser skilt med «fløyting forbudt». Det hjelper ikke å fløyte. Det er for mange biler, for mange mennesker, for tette årer til at flyten går jevnt. Men hva skal man ellers gjøre?
Det er vel også derfor t-banen er et yndet fremkomstmiddel. Den er effektiv, avgangene hyppige, noen få stoppesteder, og vi er nesten fremme. Vi må bare finne en ny bane, en båt, en buss, eller ta beina fatt. For en taxi er heller ikke å oppdrive på den travleste tiden.
Tett i tett står vi ombord på banen, lent mot hverandre, mens man snuser på naboens kroppsduft, klemmer på vesken i et forsøk på å avverge potenielle lommetyver, og kjenner på følelsen av en invadert intimsone. Av følelsen av å trenge seg på andre menneskers kropper.
Av å kjenne hånda til mannen bak hardt mot nedre del av rygg, av selv å lene seg mot ryggen til kvinnen foran, merke armen til karen på siden mot ens egen arm. Vi gynger i takt med vognens ferd gjennom gatene. Ved neste stopp øker trengselen. Opplevelsen av sild i tønne-prinsippet stiger. Passasjerer skal på, passasjerer skal av. Et salig kaos, der den kjappeste, sterkeste, ivrigeste vinner. Andre må stå over, vente til neste stopp, neste trikk. Om man er riktig uheldig.
Aaah-aaaa-aaahaaa-aaaahaaaa…. Bønneropene strømmer ut fra byens mange tusen minareter. Kuppelformede og overdådig utsmykkede gudshus står i sterk kontrast til den, i store deler av byen, østblokk-pregete bebyggelsen. Enkel arkitektur, leilighet på leilighet, familie på familie. Det er en by som rommer så mange mennesker, så mange sjeler, så mye historikk. Kontrasten mellom gamlebyen og den moderne delen av Istanbul er stor. Det er også kontrasten mellom handelssentrum og bydelene der folk bor.
Drrrrr, drrrrr. Det borres i murstein. Klink-klink. Det hamres på jern. Metall mot metall, det skurrer i øret. Det foregår en mengde arbeid rundt omkring i millionbyen. Istanbul gjennomgår et oppussing, får seg en facelift, gjennomfører en modernisering. Tyrkia opplever en styrket økonomi de senere år. Sannsynligvis er det dette vi ser resultatet av nå. Men historiske bygg er bevart og blir fortsatt restaurert. Hele området som omfatter gamlebyen, der vi finner palasset Topkapi, kirken Hagia Sophia og Den blå moské, er på Unescos liste over verdensarven. Og det er hit turistene kommer i stort monn. Mens tyrkerne forsvinner til forstedene etter endt arbeidsdag.
De drar hjem for å spise mat med familien, etter å ha guidet turister hele dagen, solgt dem döner kebap fra sjappa på hjørnet eller ristede kastanjer fra små kjerrer. Men det er ikke bare her rundt de eldste severdighetene matvognene står og lokker med brød og nygrillet mais – hele byen er preget av mat.
Tyrkisk mat er i verdenstoppen, og det er ikke få fristende retter man klarer å få i seg i løpet av et opphold. Meze, kabaps, pide, og lahmakun, mat laget med all verdens krydder. For ikke å snakke om turkish delights, tyrkisk te eller sterk tyrkisk kaffe som selges over hele byen. Eller brødet, som selges i vogner på hvert gatehjørne, og mellom hvert gatehjørne, og som brukes til alt; til supper, til salat, til meze og til kjøtt, for ikke å snakke om brød som serveres til brød. For brødet i Tyrkia kommer i alle former. Mangfoldig, frodig og spennende – som byen Istanbul selv.
Mer fra Istanbul
Kilder Wikipedia, Turen går til Tyrkia, egne fotos og notater fra reisen.
