Jerusalem. Det hellige land

Dome of Rock, Jerusalem

This is no good! This! Vakten peker på meg. – No good! Han kommer mot meg, streng i stemmen og vifter med pekefingeren.

Jeg ser ned over meg selv der jeg sitter på trappa foran det helligste hellige, og kjenner meg med ett naken. Jeg ser kjolen har krøpet opp over lårene,  og viser mer av den 70 denier tykke sorte strømpebuksen enn han liker å se. – No good! gjentar han. Han er ikke blid.  

Der hvor jødedommen, kristendommen og muslimene har til felles å finne flere av sine aller helligste pilegrimsmål, valfarter turister, sekulære og troende av flere religioner og nasjoner året rundt, og spesielt nå i påsken. Også vi: to turister flybårne fra sol og snø i Norge befinner oss plutselig noen timer senere på bar mark, i et land vi skjønner verken ordene eller skrifttegnene til.

Vi lander i Tel Aviv klokken fire om morgenen og en time senere er vi alt i den hellige by Jerusalem. Men der er ikke rom i herberget. Innsjekk er først klokken 14:00. Vi setter fra oss bagasjen, pakker snipp-sekken og drar på sightseeing – selv om sola knapt har begynt å krype opp over de nærliggende hellige åser. Oppi sekken har jeg to sjal; ett til å surre rundt hodet, ett til å kle om livet som en sari.  For jeg har har gjort min hjemmelekse, og vet derfor at skjørtet mitt, som ikke strekker seg helt ned til midt på leggen, er for kort for de hellige steder jeg akter meg hen til. Så jeg helgarderer og fyller opp sekken: her skal intet gå meg forbi. Ingen adganger skal jeg nektes tilgang til. Jeg vet å vise respekt og ta hensyn til lokale skikker. Tenker jeg tidlig på morgenkvisten. Så feil kan man ta.

Tre og en halv time senere, og altså allerede innen klokka var ni, har vi rukket å se flere hellige steder og åsteder vi husker fra barnelærdommen. Fordi vi startet dagen så tidlig, kom vi de store massene av folk i forkjøpet. Likevel er gamlebyen full av liv så tidlig på morgenkvisten. Rundt omkring i gatene støter vi på katolske nonner som stopper opp og ber i samlet flokk. Ortodokse jøder med de helt særegne hårlokkene på siden av hvert kinn under store, runde og flate sorte hatter av pels (shtreimel) løper stresset forbi. Muslimske menn, dekket av hvite kleder, beveger seg i samme retning. Jeg skjønner senere det må ha vært til The Dome of Rock, hvor også en av verdens eldste moskéer befinner seg.

Vårt første stoppested er Church of the Holy Sepulchre: det helligste av alle hellige kristne steder i verdens helligste land: for det var her, i Golgata, det sies at Jesus Kristus ble naglet til korset, døde og sto opp igjen. Morgenfuglene finner vi her alt når vi ankommer før klokken er slagen halv syv. Utenfor kirken står en gruppe nonner i halvsirkel og i bønn. Innenfra hører vi messing og sang, og duften av røkelse siver mot oss i det vi beveger oss innover mot det koptiske kapellet. Noen prester står ved et alter og leser fra Skriften vekselvis, folket rundt stemmer i med korsang underveis. På motsatt side av det lille kapellet står en prest i et lite rom, dekket av hvitt tøy, med hvite tøystykker på hender han beveger som i et fast rituale. Han og flokken rundt ham stemmer i med noe som høres ut som en annen låt, på et annet språk. Et orgel spiller opp og samler de to ulike toneartene, hebraisk blander seg med latinsk. Det som først skjærer meg i ørene, blir etter hvert rett og slett en utrolig flott musikalsk opplevelse.

En time senere har vi funnet veien til Klagemuren (Western Wall). Det har også en god del andre gjort før oss – og naturlig nok flest jøder. Muren er ikke å komme frem til, den er allerede dekket med bedende jøder, menn og kvinner som separat og hver for seg ber, noen rokker frem og tilbake med ansiktet mot muren,  andre leser fra skriftene. En kvinne står og kysser i sin Bibel, over henne er hver ledige sprekk stappet full med lapper, fylt med bønner. To gutter ber om å få låne min penn – på en kvittering lufter de sine tanker og ber at Gud hører dem.

Fra muren i vest fører en gangbro over til The Dome of Rock: verdens mest avfotograferte bygg, et bygg vi ikke får komme inn i, og som ikke overraskende rommer en stein. Men det er ikke en hvilken som helst stein, naturligvis. Det er her Abraham skal ha vært villig til å ofre sin sønn Isak. Dette skal også være stedet hvor Muhammed steg opp til Himmelen. Inngangen til broen er godt bevoktet. Her skal ingen bomber slippes inn. Det er tydelig at dette er et sted man frykter terror og selvmordsbombere. Som var vi på en flyplass, blir tingene våre scannet. Sekken min sjekkes ekstra grundig. – Har jeg en sender i den? spør vakten. – Nei, svarer jeg og åpner så han kan se. Linsa som ligger nederst, godt innpakket, åpnes og sjekkes med lupe. Både jeg og linsa slipper gjennom.

Tempelhøyden, JerusalemVed enden av broa støter vi på en større gjeng tungt bevæpnede vakter. På plassen foran domen vokter enda flere væpnede soldater. De er mange, og øynene trente. Rundt omkring sitter menn og kvinner i hver sine separate grupper. De studerer noen skrifter. Jeg antar det er Koranen, de aller fleste menneskene rundt oss her på høyden er åpenbart muslimer. Vi finner en trapp og et hjørne i ly av vinden. Det er fortsatt tidlig morgen, og kjølig der hvor sola ikke når. Vi setter oss, bak oss glitrer domens gullkuppel i sola. Foran oss ligger åsene med trær og bygninger. Det er nå jeg kommer til å få kjeft. For det er her jeg har glemt å surre på meg sjalet. I all viraken med vakter og våpen har jeg glemt meg. Jeg har glemt å ta hensyn, og å vise respekt.

Jeg river av meg sjalet jeg har surret rundt halsen, med et – Sorry! og et påfølgende – Thank you! reiser jeg meg og dekker skjørt og nedre delen av en sid trenchcoat, samt strømpene helt ned til anklene.  Han rister på hodet, lirer av seg noen sinna gloser til, før vi enes med et smil og jeg setter meg igjen. Lar hjertet falle til ro, trekker opp ipaden og skal til å forberede oss på neste trekk. Men da er det en annen kar finner oss. Han er i sivil, og er mye mer hissig enn vakten. Han skriker til.

– Are you praying?! Are you praying?! This is no place for praying! You go to church to pray!! Nei, vi ber ikke. Men det er det neppe noe poeng i å påpeke. Vi finner det best å si minst mulig. Vi finner det best å pakke snipp-sekken igjen og komme oss bort derfra. Det er uansett på høy tid med frokost. Med nærmere fire timers sighseeing, en rekke sterke inntrykk, og intet vått eller tørt etter at vi kom til Jerusalem, er blodsukkeret  nå på bunn. Det er på tide å fylle på. Vakten kommer oss til unnsetning, men vi har alt forlatt åstedet. I det vi haster bortover plassen foran domen hører vi de to brake sammen i en muntlig håndgemeng. Sjalet har jeg fortsatt surret rundt livet, jeg snubler nedover trappene i det side kledet. Det kommer ikke av før jeg tilbake på hotellet. Ikke tale om.

Jerusalem

Utsikt over Jerusalem, med Klippedomen og Oljeberget i bakgrunnen.
Foto: Reiselykke

 

Av Mette, i Jerusalem 28. mars 2013

 

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *