Jeg har forvillet meg inn i den delen av Marrakech der de lokale handler sin mat. Vi er fortsatt i Marrakech, men i en helt annen del av souk’en.
For i dag har jeg gått i motsatt retning av det spennende gateteateret Jemaa el-Fna nå, i retning Marrakech Nouvelle.
– Come, come. Smell!
En bit brent sandeltre presses mot nesetippen før jeg dras med inn i den lille butikken bak alle krydderne.
Før jeg vet ordet av det har jeg nesa nede i ei glasskrukke, hvor det lufttette lokket akkurat forsvant for øynene på meg. Bunnen er dekket av små, blanke biter av krystaller.
Den kraftige luften av peppermynte (og noe mer?) raser gjennom nese borene, rake veien opp i toppen og ned i brystet, der den slår til i form av svimmelhet, åpne bronkier og rennende nese for resten av dagen.
Les også om gateteateret Djemaa el-Fna
Mannen, som er fra Sahara, vil ikke la meg slippe ut døra med det første. Med et visittkort og beskjed om å komme tilbake tumler jeg videre inn i souk’en hvor jeg plutselig befinner meg blant levende og halshugde høns, der en slakter kjører sin nylig solgte middagsingrediens i en trommel som var høna et hånkle som trenger hurtigtørk.
Med kniven i hånda og blodet dryppende fra skaftet, tar han atter grep om den nå nyribbede høna. Hakker fotsålene av de små, trekker innmaten ut av buken, før han foran de klukkende og vantro hønsekollegene bak gitter skjønner de snart skal lide samme skjebne.
Ferskere middagsmat skal man lete lenge etter, slår det meg, vant som jeg er med at kyllingfiletene blir levert ferdig pakket i gass i gule skåler av plast.
Jeg får bare står der, ved slakteboden, aller nådigst og observere. Min Canon møter en viftende pekefinger og to kjappe «No! No!».
Snufsende på nyinnhalert krystallisert peppermynte tar jeg meg videre gjennom denne delen av Medinaen i Marrakesh i retning den frodige parken og huset selveste Yves St. Laurent donerte til Marrakech.
Du finner mine reisetips til Marrakech her
