Det er tidlig morgen. Vekkerklokken har nylig vekket oss. Ute er det fortsatt mørkt som natten. Kvart på seks sykler vi av gårde mot sentrum av Luang Prabang. Det er en stille morgen, solen er på vei opp.
Vi er ikke alene om å stå opp tidlig. Fuglene kvitrer, de våkner til liv med de første strålende fra sola. Noen kvinner steller i stand frokost langs veikanten. Andre er på vei: til jobben, til markedet, til rismarkene. Det er som om alle er enige om å snakke lavt, og bevege seg i rolig tempo. Ja, det nesten som mopedene gjør et forsøk på å putre lavmælt i overensstemmelse med innbyggerne for øvrig. Det er ingen som er ut til å ha det travelt, skynde seg, stresse.
Men vi er nordmenn, vi er turister som skal oppleve fremmed kultur, en attraksjon som ikke lar vente på seg. Så vi stresser. Sykler fortere. Redd for å gå glipp av det hele.
Brått ser vi dem komme. Lettbent på sine bare føtter, som i en felles takt. De går fort, likevel uten å skynde seg. Med sine kortklipte hoder og okerfargede kleder drapert om sine slanke, senete kropper. Langs fortauene sitter kvinner i alle aldre, noen få menn, i knestående, med ris og bananer foran seg på bakken. Med fargerike stråmatter under seg, bøyer de hodet ærbødig for hver enkelt passerende munk, og med sine bare hender forsyner de munkenes boller med almisser.
Ingen sier et ord. Alle vet hva de har å gjøre. Munkene rasker videre. Skrår over gaten. Plutselig borte. Det er mer oppsiktsvekkende enn jeg trodde. Og veldig stille, det hele.
Men så dukker de opp igjen. I løpet av dagen, over hele byen, støter vi på dem. Dette er ingen teaterscene, iverksatt for å tilfredsstille nysgjerrige turister. Det er her de lever, midt i byen, i de mange wat’ene som kjennetegner denne tidligere hovedstaden. På en klessnor henger okerfargede kleder til tørk. En munk koster rundt på gårdsplassen. En annen slår av en prat med en turist. Og slik går nå dagene, her i Laos’ Luang Prabang.
