Puerto Banus er kjent som lystbåthavnen i Marbella. I front av den hvite lille havnebyen, inne i den lune havnen, ligger yachtene tett i tett, den ene større enn den andre.
Men det er ikke størrelsen det kommer an på. Det er heller ikke det tekniske utstyret. Eller merket, interiøret, fargekombinasjonen. For langt ute til havs, når bølgene duver og båten dupper opp og ned på havet, er det én ting det koker ned til: Har du mage til å tåle en båttur langs Solkysten?
Vi er i Sør-Spania. Jeg kjenner en som kjenner en og vips så er jeg om bord på en av disse eksklusive yachtene. Tre soverom, kjøkken og bad. To platåer med sittegrupper. Hvitt skinninteriør, to steder å styre skuta fra. Jeg får et glass hvitt i hånda, og så er vi på vei.
Jeg merker det med én gang yachten forlater sin rolige, faste plass ved havna. Det er bølger på havet. Bølger jeg ikke kunne se fra land. De er store, og båten styres trygt og erfarent over dem alle. Én etter én. Folk skåler. Kapteinen er blid og fornøyd. Selv blir jeg het om ørene, varm lang inn i sjelen – og uvel. Skikkelig uvel. Ganske snart er det et faktum. Det er ingen vei utenom. Jeg er båtsyk.
Halvannen time etter vi dro fra havn blir jeg blitt satt av i land et sted ved Marbella. Med en flaske vann og flip flops langer jeg ut hjemover til fots, mens resten av mannskapet fortsetter sin tokt videre nedover langs Costa del Sol.
Luksusyachter er ikke for alle. Heller ikke for meg.
