Miami: Art deco byen

Miami er kjent for strender og badeliv, TV-serier som Miami Vice og Dexter, men også for sine mange godt bevarte Art Deco-bygninger. South Beach har hele 800 av dem.

Solen har stått opp, og skyver seg nå høyere oppover på himmelen. På South Beach er gutta i ferd med å stille opp solsenger på rekke. De ivrigste soltilbederne har alt inntatt posisjon, brune ligger de på medbrakte håndklær. En mann rusler med en metalldetektor i hånda, søker i sanden etter skatter og verdisaker. Livreddernes fargerike tårn står rake i ryggen med øynene igjen. Lukene er fortsatt skalket, badevaktene har ikke startet dagens skift enda. Langs strandpromenaden løper joggerne, en etter en eller to og to. En eldre mann rusler bortover den hellelagte stien med sin dachs i bånd.

I parken mellom gata og stranden ligger noen mennesker spredd på plenen og sover. Hodene hviler på medbrakte bager. Fylte plastposer ligger rundt noen av dem. Gresset er deres hjem, skyggen fra palmen deres venn. Langs fortauskafeene i front av pastellkolorerte bygninger sitter noen gjester og inntar sin frokost. Den salte duften av hav blander seg med lukten av jord og gress. Eksos fra en forbipasserende biler blander seg inn, krever sin rett. En lun bris fra havet stryker meg over armene der jeg spaserer langs Ocean Drive.

En vandretur langs denne verdensberømte gaten er en reise tilbake i tid, til 1930-tallets fun & sun-periode. Arkitekturen fulgte i kjølvannet av verdensutstillingen i Paris i 1925. Art Decoen inntok det varme sør og hotellene ble bygget etter påvirkning av cruise skip, i stilartene Nautical moderne og Streamline Moderne.

Art deco var da å regne som en motreaksjon på den store depresjonen. Men lykken skulle ikke vare lenge. Under andre verdenskrig ble en rekke bygninger brakker for soldater, og mange ble revet i etterkant av det. Først i 1979 ble The Miami Beach Historic District opprettet. Slik bygningene nå fremstår, er mange av de tidligere hvite byggene mer fargerike, med pastell-farger, neon lys og tropiske motiv. Dermed fikk Miamis Art deco-arkitektur etterhvert benevnelsen Tropical Deco.

Noen timer senere har solen gått ned, og neonlysene er slått på her langs Ocean Drive. De blinker blå og rosa mot den sorte himmel og skjuler den mer dempede fargekoloritten på de bakenforliggende fasader. Lysende linjer fremhever de arkitektoniske detaljene. 

Latter, prat, og sang fyller lydbildet, og blander seg med bilmotorenes rus og fløytende horn. De kjører runden. Om og om igjen dukker de opp. En taxi stopper og slipper noen av på hjørnet. Jeg hører et ”hola” og et ”hi, how are you”. Vennegjenger møtes. Noen setter seg ved et bord. Andre går videre til neste bar.

Rytmiske toner og klappende hender møter meg ved Hotel Victor. En gitarspiller og en felespiller underholder gjestene ved bordene på restaurant Bice. Jubel, dans og klapp langs fortauet. Noen skritt til, og tekno-rytmer fra høyttalere igangsatt av dette etablissementets platesnurrer. Et øyeblikk en forvirrende miks av toner, før jeg i neste skritt er overlatt til DJ-ens harde toner. Restaurantene kjemper om gjestene. Innkasterne frister med pene smil, store menyer og drinker på utstilling.

På hjørnet i baren ved navn Palace, hvor det regnbuefargede flagget henger, skrus musikken brått opp. Adele synger, og folk stimler til. Men det er ikke artisten i egen person som er trekkplasteret. En skikkelse med høy parykk, platåsko og tettsittende kledning har dukket opp på fortauet. Med mikrofon i hånden, mimer hun musikken til stor jubel. Vakker, feminin og høyreist takker hun for seg, med en stemme i moll.