Misfat: Omans eldste landsby

Misfat i Oman

Et restaurert magisk fort, en bebodd jungel i ørkenlandskap og en landsby av gjørme. Dette er det som møtte oss da vi dro ut av Muskat.

Meee, meee. Klukk! Klukk. Klukk. Geiter som breker, høns som klukker. En hane galer i det fjerne lenger der nedenfor stupet.

Vi har kjørt langt og lenge ut av Omans hovedstad, Muskat. Nærmere bestemt rundt tre timer over 20 mil, på flotte veier, men med livet som innsats. For enkelte av de vi møter langs motorveien viser seg å være ikke fullt så hensynsfulle sjåfører. Og som den eneste av to som husket å pakke sertifikatet i bagasjen, er det opp til meg å lose oss trygt gjennom en femti mil lang dagsutflukt. Det er så vidt det går bra. For langs motorveien blir jeg introdusert til det som kalles tailgating. Skrekk og gru!

Likevel kommer vi helskinnet frem, sted for sted, landsby etter landsby, fort etter fort. Vi har alt rukket å besøke det Unesco-listede Bahla fortet, og på veien mot Al-Hamra svinger vi av for å kjøre på en smal, bratt vei som kroker seg oppover mot Misfat Al Abryeen. Vi vet lite om hva som venter oss, annet enn at Lonely Planet lover flott utsikt. Det får vi. Og så mye, mye, mer.

Misfat i Oman

For etter 5 km med svingete veier over fjelllene finner vi en skjult perle, en bortgjemt oase. Det viser seg at vi har funnet veien til Omans eldste by, og en av de vakreste tradisjonelle landsbyene i dette arabiske sultanatet.

Artikkelen fortsetter under bildene

Misfat ligger skjult bak høye fjell og daddelfarmer høyt oppe over tørt ørkenlandskap. Ved en canyon av kløyvde fjellknauser klamrer skakke, gamle og slitte murbygninger i okerfarger seg fast i fjellskrenten.

Vi vet ikke helt hvor vi skal ta veien i dette fremmede lille samfunnet hvor de fleste innbyggerne ser ut til å ha gjemt seg bak grønne dører av stål. Så vi følger en vei, den svinger seg inn under murverk, mellom bygg tett i tett. Vi stopper opp innimellom, vurderer, titter og lytter til stillheten, før vi oppdager noen sildrende lyder. Det klukker som var vi ved en bekk. Men vi er jo ikke det, tenker jeg, der vi rusler sakte fremover, noe nølende, midt i et smau, i denne lille landsbyen.

En mann passerer meg, leiende på et esel, de skal videre oppover der vi kom fra. Jeg skynder meg å knipse et bilde av dette omanske øyeblikket, før vi tusler videre, følger lyden, lyttende.

En annen innbygger kommer opp på siden av oss, bærende på en bult tøy, og passerer oss målbevisst. Vi følger ham hakk i hel, og skjønner vi skal samme sted. Vi vet ikke det da, men om litt finner vi rett og slett denne lille bygdas naturlige vaskeri og utendørs felles baderom. Intet mindre Noe slikt har jeg aldri sett før.

Blikket mitt følger ham nedover trappene dit han forsvinner for å vaske tøyet. Så oppdager jeg en blå dør midt blandt noen palmetrær som plutselig har dukket opp. Den er merket kun for kvinner, og jeg går spent gjennom. Hva venter meg der? 

Artikkelen fortsetter under bildene

Vel, jeg finner hverken kvinner eller barn. Ingen som bader eller vasker sitt tøy. Det jeg finner, er en grønn oase, en jungel midt i alt det tørre, med vann som sildrer og renner gjennom åpne oppmurte rørsystemer. Palmer, grønne vekster, maur og mygg er det plenti av. Og jeg finner ro. En stille fredsomhet. Jeg følger vannet langs kanten av vannsystemet. Det har intet rekkverk. Faller jeg, stuper jeg sannsynligvis i døden. Fjellskrenten er bratt her, vannrennen løper langs canyonen. Og det er langt ned til dalen i det fjerne.

Men jeg finner også en ung mann her i delen reservert kvinner. Han så meg ved porten, og nå følger etter meg hvor enn jeg går bak denne merkelige døren i det fri. Han virker vennlig, men insisterende på et vis. Der jeg går, går han videre etter. Snur jeg, gjør han det samme. Kanskje er han bare nysgjerrig, som meg? Jeg prøver å snakke med ham, men han forstår ikke. Men han smiler, nikker, sier «yes» eller «no», uten at det har noen sammenheng. Og han fortsetter etter meg, hakk i hel, helt til vi er tre. Da er han plutselig borte, forduftet, like fort som han dukket opp.

Mens vi to – vi følger stien som nå viser seg frem og lokker oss oppover langsved fjellskrenten, oppover stupet, blant palmer, sildrende vann og ivrige insekter.

Reisetips: roadtripping i Oman

  • Vi kjørte ruten Muscat – Al-Hamra – Misfat – Nizwa – Muskat, en bilreise på rundt 50 mil og vi brukte rundt 10 timer på hele runden.
  • Det anbefales å kjøre fire-hjuls trekker på utflukter i Oman. Vi fikk av en eller annen grunn ikke det vi bestilte, men en Toyota Yaris, og denne rundturen kan fint tas ved vanlig bil. Men jeg ville foretrukket en sprekere motor.
  • Pris for leiebil en dag ligger på rundt 800 kr.
  • Vi stoppet lite underveis, utover de stedene omtalt over, men det finnes muligheter for å spise på lokale restauranter, eller du kan ta med niate, eventuelt handle mat og drikke på lokale supermarkeder underveis. På Nizwa Fort finnes ok toalett og kaffebar. Det er lite fasiliteter der vi stoppet for øvrig.
  • Veiene i Oman er en drøm å kjøre på, og rangeres blandt de beste i verden, med en fartsgrense på 120 km/t på motorveiene. Likevel oppstår en god del bilulykker i Oman. Det er kanskje ikke så rart, om man er uheldig og støter på noen av de få som legger seg klin opp i baken på bilen foran, for å presse opp farten. Slik sperres også utsyn bak i feltet til høyre, og man opplever det som kalles tailgating – også beskrevet i Lonely Planets Oman, UAE  & Arabian Peninsula. Beste råd er å holde seg til høyre fil.
  • Det er mulig å overnatte i en av disse tradisjonsrike hjemmene i gamle Misfat.

For å lese mer om Oman, klikk på denne lenken.

 

Klikk på bildene under for å komme til fotoessays fra resten av bilturen rundt i Hajar-fjellene. 

Nizwa Fort Al-HamraBahla Fort

 

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *