Trendy nostalgi i Williamsburg, New York

Williamsburg
Sofia Hedström utenfor Five Leaves

En bølge av nostalgi har inntatt New York. Retro-trenden preger bybildet, og nostalgikerne søker seg til Brooklyns Williamsburg. 

– New Yorkerna har blivit nostalgiska, forteller svenske Sofia Hedström. Hun er motejournalist og maratonløper, bosatt i Williamsburg på åttende året, og jobber for blant andre Nasjonalgalleriet på NRK.

Nå sitter hun foran meg med en bordplate i marmor mellom oss, ikledt hvit kjole og beige glitrende boots. Sistnevnte er to suvenirer innkjøpt i Nashville hvor hun nettopp har vært på reportasjetur. Som tilhenger av sykkel i storbyen ankom hun møtestedet vårt på sin grønne retroversjon. Hun har tatt av seg sin beige lue og ditto frynsete skinnjakke, og lagt dem på stolen ved siden av. Leppene og neglene er malt røde. Det er fredag formiddag en kjølig vårdag i Brooklyn, og vi møtes til sen frokost. Solen skinner inn gjennom ruta med den omvendte skriften av Café og Oysters og leker seg i Sofias blonde hår. Kaffemaskinen går i ett bak oss, den puster og freser og overdøver musikken over høyttalerne, støyen fra gata og stemmene fra de mange menneskene ved bordene rundt oss. Interiøret er rustikt, med en tøtsj av France. Caféen bærer preg av fordums tid, med gamle elementer til dekor og slitte tre-planker på gulv og i tak.

– De mange nye restauranter som åpner her i Williamsburg har gjerne en nostalgisk stil, sier Sofia. – Som her. Servitøren kommer bort til bordet vårt, og med et gjenkjennende – Hi, how are you? tar hun raskt opp en bestilling på en frokost Sofia åpenbart har spist her før. Caféen ligger i hennes nabolag, bare et steinkast unna leiligheten, som tilbyr panoramautsikt over skylinen på Manhattan. Mellom små munnfuller av egg, toast og spinat, forteller hun om livet her i Williamsburg, om løpeturer og om trender.

Det nye Soho

På kveldstid søker Manhattans borgere bort fra øya og over broa til de stadig nye restaurant-tilbud i Williamsburg. I helgene er spisestedene her så fullbooket, at det anbefales å dra hit i hverdagene i stedet. Stadig nye restauranter popper opp som sopp i løpet en våt og fuktig høst. – Østers er hipt, sier Sofia. Akkurat som i Mad Men, tenker jeg. – Coctailbarer har gjerne happy hour med østers til én dollar stykket. Og drinkene skal helst være old-fashioned, fra 1920-tallet. ”Side Car”, ”French 76”, for eksempel, sier hun.

Williamsburg er blitt det nye Soho, og det Greenwich Village var for tjue år tilbake. Der boligprisene før var lave og lokket kunstnere til seg, er bydelen nå i ferd med å bli stadig mer trendy og etterspurt. Det som ofte omtales som hipsternes bydel, er i stadig større grad i ferd med å bli overtatt av pengesterke som søker ut av Manhattan. De tidligere omtalte lave boligprisene har nå skutt i været.

Hjertet av Williamsburg

Tross en sen frokostavtale startet jeg ferden mot Williamsburg tidlig denne morgenen. Det skulle bli et klokt valg. Det er nemlig ingen taxier som vil kjøre meg fra Midtown i Manhattan og over Brooklyn Bridge. Hvorfor, er ikke godt å si. Det kan være på grunn av morgenrushet. Eller frykten for en tom tur tilbake. Jeg håper i hvert fall ikke det er fordi Williamsburg er et så dårlig nabolag, at ikke en gang drosjesjåførene våger seg dit. Jeg rister tanken av meg. I stedet  bestemmer jeg meg for å ta en taxi til Soho og ta toget over broa derfra. Det skal vise seg at det var en tabbe. Det jeg skulle gjort, var å ta L-toget til Bedford Street og 9th Avenue.

Det blir en lang spasertur oppover langs Bedford Avenue, denne hovedåren som løper tvers  gjennom det kreative området, der kunstnere, skribenter og musikere har søkt seg til de senere årene. Her har de funnet husrom til en overkommelig pris, i en del av Brooklyn der mange jøder, polakker og italienere har slått seg ned. Kvartal etter kvartal spaserer jeg oppover, passerer lave bygninger i rød murstein og trehusbebyggelse. Side om side står de, om hverandre, i denne bydelen som først og fremst er et boligområde. Det er stille og rolig i gatene. Noen få biler passerer forbi. Fraværet av skyskrapere og gule taxier gjør det åpenbart at jeg befinner meg lengre unna Manhattan enn de to t-banestoppene unna skulle tilsi. Bygninger er tagget, noen har dekket en fasade med graffiti. Her er skittent i gatene, asfalten har sprukket opp. Det minner meg merkverdig om vårt eget Oslos Grünerløkka. Jeg tar meg i å undre meg over hva det egentlig er som er så hipt og kult med området. Jeg ser meg forgjeves om etter lekre fasader og designerbutikker. De få menneskene jeg støter på, er ikke spesielt trendy kledd. Her er ingen lyd av klakkende hæler mot fortau, jeg møter ingen som løper hastig nedover gata med en kopp kaffe latte i hånda, på vei til jobbmøter. Nedslitt som det er her, ser det ut til at det mest åpenbare lyspunktet med gatebildet er de mange vakre kirsebærtrærne som står i full blomst. Som hvitkledte bruder står de gatelangs og stråler om kapp med sola denne kjølige vårmorgenen.

Kreativitetens vugge

Frokosten er over. Vi har skilt lag, og jeg vandrer tilbake langs Bedford Avenue, denne gang i retning L-togets stasjon på 7th Avenue. Jeg spaserer gjennom McCarren Park, forbi Frances Perkins Academy, hvis slagord henger over døra. Courage. Character. Conscience. En gjeng tenåringsgutter går ned trappa og ut på fortauet. De er alle kledt i vide, side jeans, buksebeina deres subber i bakken. De ler, prater og henter opp mobilene fra lomma i det de passerer meg. Som i takt med varmen fra sola, kommer beboerne ut i gata og setter seg i solveggen utenfor stadig flere caféer som har åpnet dørene i løpet av den siste timen. Det er først nå ved lunsjtider at bydelen begynner å våkne til liv. Jeg passerer ”The Meatball Shop”. Her serveres kjøttboller, ganske enkelt. Bare kjøttboller. I alle mulige former. Også her inne er interiøret et anslag av nostalgi. To kompiser har slått seg ned ved bordet ute i sola. En av dem har et fargerikt sjal rundt halsen, solbrillene er på. Vinduene inn til restauranten er åpnet helt opp, og slipper de varmende solstrålene og frisk luft inn i lokalet. Det er en umiskjennelig følelse av vår i lufta. Et par kvartaler unna ligger en svensk kaffebar. Et flagg i blått og gult henger oppe på fasaden, vaier litt i lufta. Inne er det rustikt og enkelt. Disken bærer mange ukers lag med støv. Det er sprekker i gulv og tak, det meste seg hjemmesnekret ut. Åpenbart av folk uten svennebrev.

Nede i undergrunnsstasjonen sitter en singer-song-writer og spiller. Hans stemme er klokkeklar, undergrunnens akustikk bidrar med sin klang. Han virker for proff til å sitte her og spille for småpenger. Ved hans side står en bunke cd-er for salg. Det slår meg at jeg skjønner nå hvilken fascinasjon det er over Williamsburg. Det er noe med atmosfæren her. Stilen. Rufsete i kantene, men full av skapervilje. For kun 7 minutter unna The Big Apple, alle taxiene, tutingen, trengselen i gatene og de høye bygningene som kaster lange skygger, ligger dette boligområdet, med alle sine mange tilbud. Folk beveger seg mer sakte her. De ser ut til å ha bedre tid her enn på andre siden av East River. Her er de kuleste barene. Galleriene. De mange gode restaurantene. Og det kreative miljøet.

Tre restaurant-tips fra Sofia Hedström:

Five Leaves18 Bedford Avenue: Uformelt. Serverer frokost, lunsj og middag

Rosarito168 Wythe Avenue: Fiskerestaurant

Lobster Joint1073 Manhattan Avenue: Tradisjonell New England kost

Her er noen tidligere innlegg på Reiselykke om New York: Kirsebærtreblomstring i New York, Nostalgia i New York, og Reisefeber.

Alle fotos ved Mette S. Fjeldheim

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *