Safariopplevelser i Pilanesberg nasjonalpark

Omtrent to timer unna Johannesburg ligger Pilanesberg National Park i et tidligere vulkankrater, som går 1,2 milliarder tilbake i tid. I dag kan vi dra hit på malariafri safari og bo midt i parken i en eksklusiv lodge, tett på naturen og dyrene. 

Kroppen er i helspenn, blikket fokusert, overkroppen fremoverlent: med varsomme skritt smyger hun seg forsiktig, forsiktig fremover. Stopper, værer, men mister aldri byttet av synet. Et sted langt unna står en intetanende impala og spiser. Hun nipper noen grønne blader fra buskene rundt seg, før hun tripper lett på foten videre.

— Oh my God! Hun er på vei rett mot henne! utbryter kvinnen bak meg.

— Shhhh. Vi må være helt stille nå. Ingen brå bevegelser! hvisker guiden vår Louise, før hun legger til: — Men nyt synet og ta så mange bilder dere vil.

Vi ser og vi ser. Vi ser på løvinnen som ser på sitt potensielle bytte, på byttet som ikke vet, og på det nye alternativet som kommer spankulerende i løvens retning – også denne uvitende.

— Nå vet hun ikke hva hun skal gjøre, hvisker Lian, Louises kollega. — Should I go for McDonald’s or Burger King?! illustrerer han.

Impalen fortsetter i løvens retning. Bak kommer en flokk med flere antiloper. Eller McDonald’s som de også blir kaldt, takket være M’en som pryder dyrets bakende.

— De er som en snacks, forklarer Louise senere. — Enkle å fange og smakfulle. Som fastfood! ler hun.

Men før det, har løvinnen reist seg igjen. Hun lister seg atter frem fra buskaset, tar sats og løper frem mot antilopen. Hun vet at det er nå eller aldri.

Safarilodgen Tshukudu

Vi befinner oss på safari i en nasjonalpark i Sør-Afrika, rundt to timer å kjøre fra Johannesburg. Omtrent midt i det tidligere vulkankrateret og nasjonalparken Pilanesberg ligger Tshukudu, en eksklusiv safarilodge, helt ubeskyttet og naturnært. På en høyde mellom ville busker og trær, løver og leoparder, ligger noen små bungalower delvis skjermet av trær, men fortsatt åpent for dyrene å ta seg inn.

For å komme hit, må vi kjøre til nabohotellet, bli hentet av en game driver, som frakter oss 25 minutter i jeep inn i parken og til vårt nye hjem for to netter. Men ikke før vi har signert papirene på at vi gjør det på eget ansvar – og at hotellet ikke står til ansvar for «any injury or death».

— Don’t forget what you signed up for! sier Louise strengt. — Gå aldri utenfor dette området på egenhånd. Vi har nettopp hatt løver her oppe, legger hun til, og illustrer igjen hvordan hun og kompanjongen løp fra løvene som hadde tatt seg opp trappene mellom bungalowene der vi nå sjekker inn. Men ikke før vi har fått en grundig orientering i livet her i bushen, for ikke å snakke om does and don’ts.

Morgensafari

Det er ikke mange gjester her på resorten. Det er heller ikke mange bungalower. Resorten vi er på besøk hos, har firehjulsdrevne biler med plass til maks seks gjester i bilen. Men vi blir aldri så mange.

Morgenene starter tidlig her i bushen. Klokka kvart over fem hamrer Louise løs på døra; – Wake up! Time for morningsafari! roper hun gjennom sprekken på døra. Jeg har hatt alarmen på, og er klar lenge før hun kommer. Orker ikke bli vekket så brått om morgenen, kjenner jeg. Hun har tross alt advart oss i forveien. I stedet tar jeg meg opp trappene i mørket til lounge-området, der jeg forsyner meg med dagens første kaffe og en liten matbit. Mens jeg venter på resten av gjengen. Vi blir i alt fire denne morgenen.

Ettermiddagssafari

En tre-firetimers safari, en hvil og et måltid senere, er vi klar for neste safari på programmet. Ettermiddagssafariene starter i 16-tiden. Vi er ute i flere timer og ikke kommer tilbake på resorten før det er mørkt for lengst. I løpet av to dager med i alt rundt 16 timer på safari, går det i å se på dyr, fotografere, nyte landskapet og lytte til Louise og Tian som forteller om dyrene og parken. Om de grufulle krypskytterne som dreper nesehorn. Og om løvene som er synlig sultne nå, og hvor vanskelig det er for dem å fange byttet.

Vi lærer om en vill og brutal verden, på dyrenes premisser. Men også som omsorg og omtanke dyrene i mellom. Giraffer, antiloper og zebraer står sammen. Styrket som en gruppe som varsler hverandre, klarer de å unnslippe løvens klør. Enn så lenge …

Pilanesberg Nationalpark

Nasjonalparken Pilanesberg har ikke alltid vært så rik på dyreliv. Her oppsto først et vulkankrater for 1,2 milliarder år siden. Langt senere var området bebodd av Twsane-stammer på en side og boere på den andre siden.

— De kalte det Bophutatswana, som betyr «homeland», forteller Ernest Aphane. Ernest jobber som guide hos Mankwe og jeg møter ham på hjemreisedagen i Sun City, et sted som er så langt fra en fredelig nasjonalpark man kan komme. Aller mest minner det om Las Vegas og forlystelsesparker for store og små – og jeg skjønner fort at vi aldri skulle dratt hit. Men på den annen side – da hadde jeg ikke møtt Ernest, så kanskje det var en mening med det hele.

Ernest forsøker å forklare meg den noe komplekse historien bak nasjonalparken og Sun City, som jeg etterhvert skjønner har en felles link. Denne historien kan du lese mer om her, om du ønsker.

Pilanesberg ble nasjonalpark i 1970, etter at innbyggerne ble relokert og en massiv forflytning av dyr inn i parken. Derfor finner vi i dag rikelig med dyreliv i et område med en viltvoksende fauna og flora. Nå kan vi derfor dra på safari og se big five og andre dyr som lever fritt. Dyrene blir ikke tracket, noe som kan foregå i private game reserves. De blir heller ikke matet, men må skaffe maten sin selv. Vilvokterne og game driverne som jobber i parken ser etter dyrlivet, parken, veiene – og prøver å holde unna krypskyttere.

Mislykket jakt

Og hvordan det gikk med løvinnen som jaktet? Hun ble fersket. Ryktet gikk i hele dalen, dyrene avslørte henne og varslet videre. En merkverdig opplevelse, for oss, å se og høre hvordan dyrene samarbeidet mot sin felles fiende. Giraffene sto med sine høyreiste hoder, stille og voktet, mens alle dyrene rundt sendte varsler videre, langt nedover dalen.

Tilbake sto en sulten løvinne og en temmelig sur løve i bakgrunnen. For i dyreverdenen er det løvinnen som legger ned byttet, mens løven får spise først. Det ble det ikke noe av denne gang.

Flere bilder lenger ned

annonse

Booking.com

Mer fra Sør-Afrika

→ Reisetips til Sør-Afrika

→ En reise i Mandelas fotspor

→ Cape Town: trendy og naturnært

→ Reisetanker fra Sør-Afrika

 annonse


Booking.com