Roadtrip E134 over Haukeli

E134 over Haukeli

Det er den tiden av året og bilen er atter fullastet. Vi har vendt snuten vestover til byen der hvor Norge ble til, og vi skal atter over en av Norges vakre fjelloverganger: Haukeli.

Frilansbag’en er med, fylt med alskens duppeditter, bøker og devices. Sko og klær for enhver årstid fyller bagasjerommet. For man vet aldri hvordan sommeren blir på vestlandet.

Dessuten skal man utenlands et sted i mellom der, tradisjonen tro. Hvor, er imidlertid aldri helt sikkert. Av og til vet vi det sånn noen lunde. Kanskje er flybilletter allerede innkjøpt. I så fall sjelden for lengst, og oftest i siste liten. I år er det høyst usikkert: hva, hvor og hvor lenge. Men vi har definitivt noen planer. Som så ofte er de åpne for redigering. Mer om denne, eller en annen tur, senere.

E134 over Haukeli

Foran oss ligger Kongsberg og Notodden. Hjartdal og Svartdal. Vi skal passere Nutheim ned mot vakre Flatdal. Nutheim, det hvite vertshuset av tre, der vi vanligvis sier, nærmest i kor, i det vi kjører forbi: – Der må vi overnatte neste gang! Men det blir aldri. Vi har det som regel for travelt. Vi vil raske på, komme oss him, lengst vest. Så også i dag. Men i dag har jeg likevel bestemt meg for en annen strategi. Jeg har tenkt som så: denne strekningen vi har reist, att og fram, flere ganger i året, mange år på rad. Denne strekningen jeg vokste opp med å forsere, hver gang familien skulle på Oslo-tur. Denne strekningen over Haukeli, langs europavei 134: – Gamle venn, har jeg tenkt, denne gang.  – Jeg har tatt deg for gitt. I dag skal jeg se deg, oppleve deg, lukte deg, sanse deg.

Jeg bestemmer meg for å se akkurat denne reisen med nye øyne. Som en fremmed. Eller, i det minste – SE! Og ikke ta for gitt.

E134 over Haukeli

Vi kjører bakveien, bak Kongsberg by og vi får ikke hilst på de sjarmerende og fine arbeiderboligene denne gang. Men når vi kommer til Notodden, tar vi av og kjører gjennom sentrum.Vi har selvfølgelig gjort det før. Men nå – nå ser jeg. En miks av høyst variabel arkitektur møter oss. Noen eldre, koselige trehus. En finere murbygning. En rekke enkelt oppsatte bygninger. Det burgunderfargede kulturhuset ser litt trist ut, der det står, inneklemt og utdatert. På høyden over byen står en rakrygget bløtkake. Var dette en gang en fabrikkdirektørs hjem? undrer jeg. Det slår meg at den tanken har jeg tenkt før.

Veien løper videre, men ikke lenge etter stopper vi. Vi er kommet til Heddal og Norges største stavkirke. Tenk, dette helt spesielle byggverket i tre har stått her, helt siden det ble bygget på 1200-tallet.

E134 over Haukeli

De snøflekkede fjellene i det fjerne kommer stadig nærmere. På radioen spiller Nitimen sin jingle.  Vi kjører langs Hjartdalsveien, forbi energimonstrene. Og når vi kommer til favorittstrekningen, i svingene ved Nutheim ned mot Flatdal, har det begynt å plaskregne. I Seljord begynner det å tordne, mens regnet vi kjørte fra, atter klarer å ta oss igjen.

E134 over Haukeli

Som en zebra, en dalmatiner, eller kanskje en leopard, ligger Haukeli fjell og fascinerer med sitt helt egenartede mønster, i en fargeskala bare naturen kan skape. For Haukeli er sjelden snørik denne julidagen. Ved Haukeliseter ligger oppbrutt is fortsatt på vannet, isblått møter nyanser av hvitt, diverse gråtoner og enda mer blått.

På kaféen serveres rømmegrøt og kjøttkaker. Men det er bakeriet som vinner oss over med hjemmebakst og smørbrød med lokalprodusert chevre, honning og pære. Lunsjen inntas i bilen, med uslåelig utsikt mot fjellandskap.

Og vips var vi on the road again.

På vei ned mot Røldal ruller vi bak en campingbil, og jeg begynner å tenke på Demian Vitanzas bobil-reiser rundt i Europa. Jeg har kun noen få igjen av hans reisebrev underveis med i bagasjen. Podcastene tar ikke stor plass i en fullastet bil.  Tankene går videre til Australiareisen vi så gjerne har lyst å gjennomføre. I hvertfall en gang frem i tid, og nettopp med bobil. Jeg undrer når det blir anledning til det, når det er best å dra. Vi må sikkert ha en måned der, minst, tenker jeg. Og plutselig befinner jeg meg i nettopp Australia, med de lange strekkene med vill natur, langt mellom by og mennesker, i en leid bobil vi humper av gårde i, blant kenguruer og koalabjørner. Men reisen er kort. Sidemannen kommenterer et skilt, og vips er jeg på plass i bilen vår igjen, og vi er kommet til Røldal.

E134 over Haukeli

Dette krusifikset i Røldal stavkirke skal i følge et sagn ha helbredende kraft hver jonsoknatt.

”Stavkirke” står det å lese på skiltet, og vi tar av. For nedi dalen her et sted vet jeg den rosemalte Røldal stavkirke ligger. Mål for mang en pilegrim. Og bygget rundt år 1250. Men på tross av alle gangene jeg har vært i Røldal skitrekk, har jeg aldri beveget meg hit, ned til kirken. Også denne av tre, som i Heddal. Men mye mindre.

Vi kommer til Åkerfjorden – min barndoms store skrekk. Men veien er utbedret siden den gang, det går som en lek nå.

Vi har passert foss etter foss på vår vei. Den ene mer kraftfull og lengre enn den andre. Men det er bare én foss som gjelder på denne strekningen. Det er selvsagt Langfoss. Og for et syn som møter oss! Aldri har vi sett den slik. Vannføringen er ekstra høy i dag. Sløret er større enn størst i dag. Det fosser over stein, fjell og knaus. Det stuper ned, under veien, ut i fjorden. Trykket er enormt, håret mitt, kjolen jeg går i og vannspruten går i alle retninger. Det er intenst, det er vilt, det er voldsomt. Det er så jeg kjenner bassen av fossen dundre inni meg, inn mot hjertet.

Alt vi har sett og opplevd underveis på europavei 134 i dag, er som borte. Det stopper med dette. Og etter, finnes intet. For i dag.

E134 over Haukeli

Langfoss er kåret av CNN til en av verdens vakreste fossefall

E134 over Haukeli

Langfoss har et fall på 600 meter rett ned i Åkerfjorden

E134 over Haukeli

 Har du kjørt langs E134 over Haukeli? Hvilket sted er din favoritt langs veien?

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

2 kommentarer

  • Hei!

    Der var det litt flere bilder ja 🙂
    Kommenterte jo fossen på din Instagram – himmel, så vill den er!

    Og oppi fjellet – blir det ordentlig sommer der i år tro? 🙂

    Uansett vær og årstid, så er en ting sikkert: Norge er fantastisk vakkert! Jeg var så stolt, da jeg reiste rundt nylig med våre engelske venner.

    Jeanette

    • Reiselykke sier:

      Hei, Jeanette!
      Så hyggelig du tok turen innom her 🙂

      Ja, det var helt vilt. Kunne virkelig kjenne på naturkreftene ved Langfoss.

      Det er sant som du sier, vi er heldige som har det så flott rundt oss her. Jeg har også hatt med meg venner fra utlandet på samme turen, så skjønner godt du kjente deg stolt i lag med ditt engelske besøk. Fortsatt god sommer, fra Mette 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *