Adrenalinkick på zip line

Svisj av gårde!

Reisen er sponset– Mette! Klart du blir med! Vi er jo sammen om dette! Ingeborg ler. Jeg kjenner meg blek. Jeg har nemlig nettopp fått vite at vi skal zip line i regnskogen på Trinidad. Og jeg har en hel uke å grue meg på.

Vi er nettopp ankommet Tobago, en av to øyer i Karibien jeg skal bli nærmere kjent med på denne presseturen til Trinidad og Tobago. Vi skal lære mer om landets øko-turisme og det de kaller soft adventure.

Soft?!

For i løpet av en særdeles aktiv og innholdsrik uke, som jeg skal fortelle mer om senere, snakkes det stadig om zip liningen. Særlig etter at vi ankommer Trinidad. Det er siste punkt på programmet. Og åpenbart høydepunktet for noen av de vi møter på vår vei.

Jeg prøver å fortrenge det, og tenker det får bare stå til. Jeg får bare gjennomføre. Hvor ille kan det være?

Men dagen nærmer seg, og jeg tenker på alt som kan gå galt. På wire som ryker, skinner som er festet feil, på stopper som sliter i to, grener som knekker, på lyn og torden. Jeg tenker på at jeg blir sittende fast i tretoppene, på at jeg krasjer inn i greiner og på alt fra  slanger i trærne til plagsom mygg. I det hele tatt. Jeg tror jeg tar høyde for det meste mentalt sett.

Under lunsjen like før vi skal opp i trærne spiser jeg minst mulig. Takker nei til desserten. Matlysten er borte, selv om vi har hatt en lang dag. Likevel er jeg merkelig fast bestemt på å gjennomføre. Ingeborg (Hamaca Reise) har ingenting å frykte, selv om hun spør:

– Du trekker deg ikke?!

Nei, da. Har ingen planer om det. Det er ikke før vi ankommer åstedet at motet begynner å svikte. Igjen. Spesielt når jeg får et gult ark utlevert. Et dokument å signere, en kontrakt, der jeg blant annet fraskriver dem alt ansvar for min egen eventuelle død. Jeg lurer på om det hjelper å signere med uleselig skrift. Om det er bedre å ikke lese alt. Og jeg spør om noen har dødd før. (Ja da. Teit, jeg vet)

Ingen har dødd, fått jeg til svar. Men kan jeg stole på det?

– It will be fine, sier han som fester utstyret på meg. Jeg får hette og engangshansker av hygieniske årsaker, til å ha på under en solid hjelm og store arbeidshansker. Jeg får seler rundt bein og hofter. Og sendes videre.

– You’re good to go, sier han som sjekker meg på neste stasjon. – Did you check thorougly, spør jeg. Man vet jo aldri. Han gjorde visst det.

Vi får en demonstrasjon av en tredje og en fjerde medarbeider, med flere advarsler.

– Good luck, roper de to til slutt etter oss. Og legger til et – Have fun!

Yeah, right …

Tredje og siste sjekk gjennomføres før jeg starter klatreturen opp i høyden. – It will be fine, forsikrer også sistemann. Jeg tror jeg er litt blank i øynene nå. Kjenner meg litt tykk i halsen. Jeg tenker på de der hjemme. Jeg er så langt borte akkurat nå. Jeg tenker på fallet på snowboard i Zermatt. På hvor fort det kan gå galt. Og jeg tenker på hvor idiotisk det er å utsette seg for unødvendige farer. Jeg jo ikke gjøre dette. Men jeg vil. Tror jeg.

Vil jeg egentlig dette?!

Så tenker jeg på hvor farlig det er nettopp å ikke gjøre dette. Å ikke våge nye ting. På alt man går glipp av om man ikke tør. Om man ikke kjenner litt på ubehaget av å gjøre ting man ikke kan, ikke har gjort før, ikke egentlig tør.

Jeg svelger unna, fortsetter å klatre til toppen. Rister av meg den verste usikkerheten på vei opp. Der står en av hjelperne klar.

Hun sikrer meg, for vi står høyt oppe nå. Vi er fire som skal kaste oss ut i første pulje. Guiden går først. Så er det min tur. Jeg får beskjed om å bruke min sterkeste arm som brems. Jeg prøver å huske alt jeg ikke må gjøre, som å ikke holde hånda foran skinna på wieren. For da vil jeg fort miste en finger eller to. Jeg minner meg selv på hvordan jeg bremser med å legge høyre hånd flatt bak skinna, om det må til. Og husker at om det må til, vil mottakeren på neste stasjon sette armene i kors, som et signal på at jeg skal bremse.

Så er det bare å sette seg ned, til selen stopper i setehøyde. Jeg tar høyre hånd om seletøyet og holder det samlet.

Hva jeg tenker før jeg kaster meg ut i løse lufta husker jeg ikke. Men jeg tenker ikke lenger på døden, eller absolutt alt som kan gå galt. Jeg vet jeg tenker på at jeg må klare å komme meg over til andre sida, for å unngå «climb of shame», nemlig dette å stoppe midtveis på linja. Ikke fordi jeg hadde brydd meg om at det er flaut, eller å bli ledd av. Men rett og slett fordi jeg er redd det blir for tungt eller for å få panikk mens jeg henger der, fastlåst i løse lufta. Om jeg rekker å tenke alt dette før jeg kaster meg ut over jungel og vakker utsikt mot strender og hav like ved, vet jeg ikke sikkert. Men jeg lover jeg tenkte alt dette på et eller annet tidspunkt fra jeg ankom Zip-Itt i Chaguaramas.

Vips var jeg i lufta!

Jeg suser av gårde i fritt fall over alt det grønne og med havet i horisonten. Og det er gøy! Jeg henger trygt. Kjenner jeg bæres frem av seler, wire og fart.

Her er en liten filmsnutt fra zip line i regnskogen (klikk på bildet for å se (48 sek.)):

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Jeg ble ikke dyttet ut fra stasjonen, selv om det er noe man kan be om. Jeg satte utfor av egen frie vilje. Jeg kjente utstyret holdt, at jeg satt i selen, at skinnene og linja bar, og jeg følte meg trygg. Jeg tror det tok ett sekund, og vips! All frykt var som borte for den sola som ikke var fremme. Ikke hylte jeg. Ikke bremste jeg. Jeg bare seilte gjennom lufta frem til første stoppested.

Ett strekk var fort unnagjort. Nå gjensto seks til, samt fem fullstendig ustøe hengebroer. Men jeg visste det ville gå bra. At de som jobbet der gjorde jobben sin. At jeg ville få det gøy.

Og jeg var happy. Superglad! Glad for at jeg ikke trakk meg, men at jeg gjennomførte. Glad for at jeg igjen våget meg utenfor komfortsonen.

Det er nemlig ikke en hvilken som helst komfortsone. Det er min komfortsone. Hvilke grenser den har, kjenner bare jeg. Og det er bare jeg som kan pushe dem. Litt etter litt. Slik at jeg ikke blir for komfort, på et alt for lite område.

Er det ikke rart hvordan ting virker så skummelt, før man har prøvd det? Det synes i hvertfall jeg.

Nå vet jeg at jeg ville gjort det igjen, om anledningen bød seg. Definitivt!

Zip lining på Trinidad

Zipitt ligger i Chaguaramas, Trinidad & Tobago, ved Macqueripe Beach i regnskogen. Har sju strekk med lines og fem hengebroer som skal passeres på veien, og er internasjonalt sertifisert.

Jeg opplevde stedet som fokusert på sikkerhet, med flere sjekkpunkter og demonstrasjon av hva man skal gjøre, og ikke gjøre, i forkant av selve zip liningen. Før man ikler seg sikkerhetsutstyr, signerer man på en avtale, som man også gjør ved lignende opplevelser her hjemme. Her blir man orientert om ulike farer ved å gjennomføre aktiviteten, og er  standarder i de fleste land, koblet til aktiviteter med fart og spenning.

Dette var min aller første tur i zip line. Har du prøvd dette før? Hvor da? Fortell!

 

Denne reiseopplevelsen var en del av en pressetur lagt opp av turistkontoret i Trinidad og Tobago

8 kommentarer

  • Tøffa! Så bra du gjennomførte! Det er jo ofte de tingene man er mest nervøs/redd for som ender opp med å være mest gøy. 😀 Å zip-line mellom trærne i regnskogen både høres og ser kjempegøy ut i alle fall! Jeg har ziplinet to ganger selv – i Kina og i Marokko. Gjør det gjerne igjen dersom sjansen byr seg, selv om det sikkert blir å krible litt i magen før man starter 🙂

    • Mette sier:

      He, he, ja – jeg er glad jeg gjennomførte! Hadde faktisk aldri trodd det skulle være noe jeg en gang ville vurdert. Har ikke vært på min radar i det hele tatt. Men det var utrolig gøy 🙂 Så jeg ser ikke bort fra at det kan skje igjen!

  • Marianne sier:

    Så gøy! Jeg har ziplinet i en klatrepark utenfor Larvik, og der føltes det i hvert fall helt trygt. Ser ut som du var innom de fleste forhold man kan bekymre seg for på forhånd, men tøft gjort å gjennomføre likevel 🙂

    • Mette sier:

      He, he, det er sant. Og så viste det seg at det høres så mye verre ut enn det virkelig er. Det var jo ingen sak! (kan jeg si nå i ettertid 😉 )

  • Uff, fælt å lese om alle de skumle tankene du hadde før du satt utfor, Mette! Skjønner at matlysten ikke var på topp! Er veldig glad for at vi gjennomførte sammen da! Og at det ble en god opplevelse og ikke minst en artig historie! 😉

  • Utrolig tøft av deg å gå utenfor din komfortsone på denne måten. Jeg har selv prøvd zip-line i Thailand, og jeg kunne lese redselen på flere av deltakerne på lang avstand. Selv elsker jeg denne type aktiviteter og gjør det gladelig igjen om muligheten byr seg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.