Det starter med en reise. Men Helga Flatlands roman En moderne familie handler om en langt større reise; den reisen to mennesker gjør i et ekteskap. For det hender iblant at veier skilles ad. Også etter fylte sytti år.
I anledning far og bestefars 70 års dag, reiser storfamilien med barnebarn og svigerbarn til Italia. Det som gjerne fremstilles som et ideal, en idyll, der familiemedlemmer i forskjellige aldre og inngiftede sine ulike bakgrunner forventes å gå godt i lag, går ikke helt som planlagt. Store overraskelser blir servert og med det er temaet for boka satt.
For Helga Flatlands roman handler ikke om reisemålet Italia. Ei heller om temaet å reise på ferie med storfamilien, selv om hun unektelig får frem mange gode poeng og karakteristiske skildringer.
En moderne familie handler i bunn og grunn, slik jeg leser den, om hvordan grunnvollene i en familie rokkes ved, når et ektepar med tre vokse barn og barnebarn etter førti års ekteskap velger å skille seg, til tross av en alder rundt 70 år.
Romanen handler om mellommenneskelige relasjoner, om søsken, om hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre. Den handler om det som har vært og som dukker opp her og nå, når tette relasjoner rokkes ved. Romanen handler om kjærlighet, om hva en familie er, den handler om meningen med livet og de store spørsmålene. Og den handler om selvrealisering.
Som alltid, skriver Helga Flatland presist, skildrer troverdige karakterer jeg blir både glad i og irritert på. Hennes personer fremstår som ekte, hele mennesker, og det de gjør, sier eller det som skjer med dem og ikke skjer med dem, berører meg som leser langt ut over tekstsidene. Dette er mennesker jeg får sympati med og som feiler gang etter gang, slik ekte mennesker gjør. Der vi får bli nært og godt kjent med Liv og Ellen, litt mindre med Håkon og aller minst med foreldrene selv, er dette valgte grep med skiftende fortellerblikk nettopp det som driver romanen fremover. Men det er mulig det gikk litt fort på slutten.
Grepet med de ulike personperspektivene fungerer godt: vi drives videre i fortellingen, søsknene utfyller hverandres historier og boka illustrerer nok en gang hvordan vi mennesker husker ulikt og fremstår med ulike roller. Til tider er det sterkt og presist utført. Og når jeg kommer til setningen som inneholder disse ordene «… den kjente lukten i gangen løsner endelig tårene som har sittet fast under de nye rynkene…» røskes mine ut med det samme og jeg må ta meg en pause etter endt kapittel.
En moderne familie er langt mer enn en skilsmisseroman. Dette er ei bok alle som har voks opp i en familie, alle som har søsken, som er gift, som ikke vil bli gift, som har fått barn, som ikke kan få barn, kan ha glede av å lese. Dette er en bok å kjenne seg igjen i, å le med, å gråte med, å ha med seg videre.
