Jeg har lenge lurt så på hva som befinner seg på toppen av Hallingskarvet. Er det fjell det hele? Vokser det lyng der? Er det mulig å gå opp dit, for en helt ordinær person som meg? Ja, er det i det hele tatt mulig å komme seg opp til toppen, uten å være en fjellklatrer? 

I dag vet jeg svaret, for jeg tok turen opp akkurat dit i helgen. Nå vet jeg hva som befinner seg på toppen. Og hvordan omgivelsene ser ut derfra. 

Det er nettopp det som er det spesielle og unike med å gå til et mål, et høydepunkt eller en topp om du vil – enten det gjelder fjellturer eller i livet ellers. Om det gjelder en plass på pallen for en idrettskvinne, en stilling eller et arbeidssted man har jobbet for å oppnå eller et annet mål man har satt seg fore å nå. 

Men – når man har nådd dit, kan man aldri bli værende der for alltid. På ett eller annet tidspunkt må man ta seg ned. Ned fra pallen, forlate det som en gang var drømmejobben (og kanskje  ikke lenger er det), gå videre etter å ha nådd målet man hadde satt seg. Det varer ikke evig. Ingenting gjør det. 

Så hvorfor i det hele tatt ta seg bryet? Jo, for da vet man nøyaktig hva som er der! Og ikke minst hvordan det er å være akkurat der. 

Det man ser fra dette punktet kan bare ses derfra. Og det som er der kan man ikke se før man er der. Det vi ser ved å nå akkurat det punktet – i dette tilfellet toppen av Hallingskarvet – har gitt meg den innsikten jeg nå har om akkurat dette fjellutspringet, som jeg ikke hadde før helgen. 

Hallingskarvet

Jeg vet, for jeg har vært der. Jeg har klatret og falt over steiner i uren. Jeg har sklidd gjennom råtten snø. Jeg har gått og tråkket på løse steiner, i dyp konsentrasjon, for ikke å trø feil nok en gang. 

Nå som jeg har vært der, vet jeg. Jeg trenger ikke lenger lure. Jeg vet noe som ingen andre vet, om de ikke selv har gått der. Det er nettopp dette som er så givende med å sette seg mål, jobbe frem mot et punkt, oppnå det, for siden å ta med seg det man lærte, akkurat der – og gå videre. Kanskje mot andre mål? Kunnskapen og erfaringen fra der jeg har vært før, tar jeg med meg på veien. For alltid!

Nylig kom jeg over noen ord av den franske forfatteren, poeten og kritikeren René Daumal. Han forklarer det slik: 

You cannot stay on the summit forever; you have to come down again. So why bother in the first place? Just this: What is above knows what is below, but what is below does not know what is above. One climbs, one sees. One descends, one sees no longer, but one has seen. There is an art of conducting oneself in the lower regions by the memory of what one saw higher up. When one can no longer see, one can at least still know.

Hallingskarvet