August 2014 tok jeg et års permisjon fra jobben med det mål å bli reiseskribent innen året var omme. En måned senere dro jeg alene ut på min aller første pressetur, helt alene. Jeg hadde mitt første oppdrag for Egmont i baklomma og kamerabagen pakket og klar.
Denne første pressetur gikk til Falun i Sverige. Det var langt å kjøre, og jeg sov nesten ingenting i løpet av den korte uken jeg var der. Ikke fordi jeg ikke bodde bra. Ei heller (bare) fordi det visstnok spøkte en av stedene jeg overnattet.
Først og fremst var det fordi jeg hadde kronisk hjertebank og en reell frykt for å komme hjem med bilder som ikke kunne selges og en sak ingen ville lese. Jeg var så redd for å feile på mitt første oppdrag.
Les også: Selma Lagerlöfs Falun
Om å ta sjansen
For det var ikke bare-bare å ta permisjon fra en fast jobb som voksen og etablert. Folk rundt meg tenkte nok jeg hadde tenkt å hvile på mine laurbær et års tid. Men den gang ei. Jeg var særdeles målbevisst på hva jeg ville oppnå. Men jeg var også usikker. Og jeg var redd for å feile.
Jeg gikk fra gode kollegaer og en trygg og spennende jobb, til en ukjent verden, et ukjent territorium og et miljø jeg ikke ante noe om. Men jeg tok sjansen. Jeg måtte ta sjansen. Det var ingen vei utenom. Jeg måtte teste grensene mine. Jeg måtte ut av komfortsonen. Jeg måtte forfølge dette noe som dro og dro i meg. Til jeg til slutt lot meg følge med.
Reisen som endret meg
Jeg måtte prøve meg på den veien som jeg hadde begynt å stake ut tre år tidligere. Ikke bevisst eller planlagt. Men fordi det var da jeg kom hjem fra en tre måneders reise rundt i Sør-Øst Asia. Det ble en reise som skulle ende meg og mitt liv for alltid. (Mer om det en annen gang).
Dette året jeg var i permisjon skulle jeg lære meg mye om det å drive for seg selv, om å samarbeide med redaksjoner, med reiselivet og med andre reiseskribenter. Jeg skulle lære hvor krevende det var å tjene penger som frilanser, om alle som skulle prøve å utnytte en håpefull skribent og tilby null og niks i honorarer. De om det.
Heldigvis for meg fant jeg veien til noen som ville betale, som ville ha godt innhold og stoff fra noen som skrev om egenerfarte reiseopplevelser.
Etablert som reiseskribent
Da året var omme, hadde jeg begynt å etablere meg som reiseskribent. Men fortsatt skulle det ta meg to år til før jeg turte å satse for fullt.
I 2017 sa jeg opp en jobb med fast inntekt, i et forlagshus jeg fortsatt har så kjært. Bare for å forfølge denne kraften, denne iveren, etter å få utforske verden. På jakt etter dette noe jeg ennå ikke visste helt hva var.
Å få skrive om de menneskene og dyrene jeg møter og de kulturene jeg besøker. Å få prøve meg på fulltid, innen denne kreative, krevende verdenen det er å være skribent og selvstendig næringsdrivende.
Så kom koronaen og alt det som fulgte i kjølvannet. Verden er atter et usikkert sted. Vi vet ikke helt hva som venter rundt neste sving. Men like fullt er det viktig å tenke ut over oss selv, enten vi ønsker å reise for å oppdage noe i oss selv eller i verden. Like fullt er vi nødt å tenke globalt, fremfor bare lokalt. Og like fullt har vi behov for å oppleve noe nytt, se noe annet, enn det vi har sett innen husets fire vegger det siste halvannet året.
Les gjerne også: Betydningen av å dele historier fra reiser
Andre reiser
Vi kommer kanskje ikke til å reise like mye som før. Vi står tross alt midt i en klimakrise, på toppen av det hele. Men vi kan reise på nye måter, når vi kan. Vi kan bli lengre, når vi første reiser. Vi kan reise kortere og nærere. Og vi kan se vårt eget område med nye øyne.
Se gjerne mine tips til en mer klimavennlig reise
Jeg kommer alltid til å være takknemlig for alt jeg har fått oppleve som reiseskribent. For alt jeg har fått erfare og lære av de jeg har møtt på min vei. Og alt dette har jeg med meg i min verktøykasse for alltid, klar til å trekke frem når som helst. Jeg kommer aldri til å angre på mitt valg om å satse på denne iboende verken som lokket meg ut på utrygg grunn.
Kloke ord fra Falun
Og jeg kommer aldri til å glemme det jeg lærte av de flotte menneskene jeg møtte på min første pressetur til Falun. Ei heller det en av dem sa til meg under en rusletur i området. Jeg hadde vært der noen dager alt møtt noen av de mange ildsjelene i dette hjertet av Sverige. Jeg var oppriktig fascinert av kreativiteten mange av dem viste, stayerevnen, tålmodet og utholdenheten. De jobbet for seg selv, som smed, baker, klesdesigner – eller noe annet kreativt.
Jeg spurte hvorfor det var en slik utbredt mentalitet i dette området. Min nye venninne svarte meg:
Vi vet at om vi skal få noe gjort, må vi gjøre det selv
Jeg husker ennå hvilken motivasjon dette var for meg den gang da, på vei inn i min nye tilværelse. Disse ordene satte seg fast i minnet, og slik er det også for meg, tenker jeg.
Skal jeg få noe gjort, må jeg fikse det selv.
Vi kan ikke sitte der og vente på at andre plukker opp ballen. Vi må ta saken i egne hender. Jeg kommer alltid være et skapende menneske, vi er det alle sammen. Og jeg vil alltid være nysgjerrig på andre kulturer, være interessert i forstå, lære nye ting, skrive om det som opptar meg.
Det var min kjærlighet til ordene som dro meg ut på denne reisen, i førte omgang. Og det var mine reiser som lokket frem ordene og hjalp meg å sprenge indre grenser. Jeg tror det å skrive om våre reiser kan bidra til å se oss selv i et annet lys. Det får oss til å gå dypere, der vi er og i den vi er. Hvem vet hva det kan føre til på sikt?
