Jeg har møtt en shaman, og hans navn er Hinmahtooyah. Han beskriver seg som native american, en mann av Ulvestammen. Han har ingen telefon, tv, radio eller internett. Til vanlig kaller han seg The Shaman by the Sea, og tre dager hver eneste uke året gjennom holder han «session» på Miami Beach, også kjent som South Beach.
Solen har alt begynt å varme opp luften jeg puster inn og sanden jeg går på. Skyggene er fortsatt lange, bølgene skyller inn mot land. Noen måker skriker i luften over meg, et fly går inn for landing på flyplassen et kvarter med bil unna. Ei jente sitter og titter ut over sjøen, ser på solen som jobber seg oppover himmelen over henne, hun holder en mobil mot venstre øre. Litt lenger fremme ser jeg en skikkelse grave i sanden. Hva holder han på med?
Han ser ut til å grave seg en stor sirkel. Hans arbeidsredskap er hans egen engang hvite joggesko av skinn. Han har gul t-skjorte på, shorts og solhatt. Jeg stopper opp, spør ham: – What are you working on? Og slik kom vi i prat. Shamanen og jeg. Mannen, som har et navn som betyr «thunder down the hill», og jeg, hvis navn betyr «perle». Eventuelt «Stridsmøy» – alt ettersom.
Indianeren som er i ferd med å lage en bønnesirkel, spør meg: – Where do you come from? hvorpå jeg svarer som sant er: – Jeg kommer fra Norge. -Ah, you come from a civilized country! For en stakket stund kjenner jeg en stolthet over vårt fredelige lille land, noe jeg ikke har følt på en god stund, ikke siden før det grusomme skjedde 22. juli. – Did you know Norwegians were the first to discover the States? Og han følger på med: – But they didn’t kill anyone.
Hinmahtooyah blir umiddelbart mer imøtekommende etter at han vet hvor jeg kommer fra, og hvorfor jeg vil snakke med ham. Han svarer villig på alle mine rare spørsmål. Han sier det er helt ok at jeg tar bilder. Men det må være på avstand. Blir det for nære, er han redd sjelen vil forsvinne. Så foreslår han at jeg kommer tilbake om et par timer, når han har rigget seg til her. – Then you will see how it reallys is.
To timer senere er jeg på plass igjen. Med kamera på god avstand knipser jeg bilder av en senete mann, nå kun iført sort kortbukse, med tenner og andre pyntegjenstander hengende rundt halsen. Strek-tatoveringer pynter den brune kroppen, som hellerisninger i en mørklagt hule. Hans hår er barbert bort, bortsett fra et rundt felt bak på hodet. Her er håret langt og organisert i en lang, smal flette. Han spankulerer nå barfødt rundt og rundt i sirkelen han tidligere på morgenen jobbet så hardt med å grave. Små palmeblader pynter opp langs sandkanten rundt bønnesirkelen. I midten av dette feltet hvor han ringer med en bjelle og kaster rundt seg med røkelse, ligger fire pledd på rekke. En parasoll og en hvit stol står stilt opp. På et klede ligger ulike instrumenter, en skål i messing, bjeller og en bok.
Plutselig kommer han mot meg, ut av sin messende gange i sirkel, og ber meg sette meg ned i stolen. Jeg kjenner jeg ikke liker meg helt i situasjonen. Tanken slår meg: hvorfor finner jeg alltid på sånt tull? Men så henter han ganske enkelt frem en kortstokk, ber meg plukke et kort, uten å se på de forskjellig. Jeg plukker et vilkårlig. – Your soul chose this card for you, sier Hinmahtooyah. -Take this with you, and keep it close. Look at it often.
Ingen skummel treatment, altså. Men et løfte, om at det finnes ingen skyld.
