Kjære Oslo, jeg savner deg

Aldri har jeg sett så mange lys på i hjemmene rundt i byen min som nå. Aldri har gatene vært tommere om morgenen og marka mer fylt med turgåere, enn nå. Aldri har du vært så stille som nå. 

Kjære Oslo, jeg savner pulsen din

og jeg savner pusten din, latteren din og skrålingen din. Jeg savner lyden av barn som leker, som prater og småløper på vei til eller hjem fra skolen. Av biler som stopper, av vinduer og dører som åpnes og lukkes. Av vennegjenger på vei til fest. Av klaprende hæler over asfalt. Her er så stille! 

Hvor er det blitt av helikopteret som patruljerer over Haugen hver kveld? Hvor har alle drosjene tatt veien? Hva driver de med, naboene mine, dag etter dag, kveld etter kveld, bak lukkede dører og i tryggheten i egne hjem? Og er de trygge der, slik jeg føler meg her? Er de ensomme? Har de det bra? Har de mistet jobben? Har noen av mistet en av sine? 

Kjære Oslo, jeg savner musikken

og samtalene som siver ut av vinduene fra leilighetene rundt meg, fra en uteservering, fra en åpen kafé. Jeg savner glade mennesker som stimler tett sammen ute på en balkong, i en stue, på et kjøkken – med letthet i stemmen og latteren på lur. 

Jeg savner å sitte i solen med et glass på Territoriet og se på mennesker som går forbi. Jeg savner å møte en venninne på nabolagets Merkur Bar. Jeg savner å samles med mine, uten for store planer, i en enkelt badstu ved fjorden eller på en kafé på Løkka. Jeg savner å dele småretter i baren på Smalhans og praten med bartenderen om vinprodusenter og reisemål. 

Og jeg savner å gå på nærbutikken, uten å tenke på hvilke flater jeg tar på og hvor mange andre som er der. Jeg er lei av å ta øyemål på distanse. Er det to meter eller bare litt over én? 

Jeg savner noe å glede meg til,

over og med. Jeg savner å glede meg til en opera, et konsertbesøk, et teaterstykke, en utstilling og en bedre middag på byen. Jeg savner å glede meg til neste reise og til gleden av å være hjemme igjen. Jeg savner å le, på ekte. 

Jeg savner å ikke være redd for noe jeg ikke kan se. Jeg savner å ikke bli irritert på joggere, fordi de svetter og puster for tungt, mens de kommer meg for nære. Jeg savner å ikke måtte møte venner over videochat, og heller møte dem IRL. Jeg savner å ikke måtte rigge meg til foran skjermen, nok en gang, for se en streamet konsert – fordi alternativet ikke lenger er mulig. 

Jeg savner tiden jeg tok deg, tilbudene dine, mulighetene mine og friheten jeg hadde for gitt. 

Kjære Oslo, jeg savner deg

Selv om jeg er her, hos deg. Og jeg savner meg, slik jeg pleier å være, slik jeg pleier å ha det – når jeg er med deg. Nå er du bare en skygge av deg selv, akkurat som meg.

Slottsplassen i Oslo

Kjære Oslo, jeg gleder meg til du er tilbake igjen, i god form, med begge armer åpne og latteren på vid gap. Det skal bli fint å ses igjen, snart ❤️

Bildene er tatt med mobilkamera tidlig morgen Langfredag, 10.04. 2020. Du kan også se dem i større format i karusellen øverst. 

Les mer om Oslo:
Oslo – en by i stadig endring + Oslotips: St. Hanshaugen + Staycation i Oslo

Merk: Steder og priser kan endres over tid. Reiselykke er ikke ansvarlig for tredjepartssider og kart det henvises til i artiklene. Ser du feil og mangler eller ønsker å sende inn tips? Send en e-post til post@reiselykke.com

Dette er Reiselykke | Her finner du Reiselykkes utgivelsespolicy | Om affiliate-samarbeid

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.