Reisetanker: Norsk turisme

I sommer har jeg besøkt noen av Norges største turistattraksjoner og jeg har selv gått inn for virkelig å teste hvordan det er å være en ekte turist i Norge. Det har gjort meg både oppstemt og stolt, men også bekymret og tankefull.

Med 186 cruiseanløp og 360 000 cruiseturister i året, sier det seg selv at det skal la seg godt gjøre å besøke Geiranger uten en eneste cruiseturist i sikte. Vi slumpet til å oppleve Geiranger to dager midt i juli, helt uten cruisebåter, cruiseturister og forurenset luft.

Mer om dette litt lenger ned. Først vil jeg si noe om bakgrunnen for at jeg i det hele tatt dro til steder som Geiranger, Trolltunga og Trollstigen i år.

Ferie i eget land

Jeg reiser ganske mye i Norge, og har gjort det i mange år – både privat og også tidligere i jobbsammenheng. Som reiseskribent liker jeg å løfte frem nye steder, ikke bare steder der «alle» tilsynelatende allerede har vært, og som kanskje alt har sin andel turister. Jeg ønsker å også finne steder som fortjener mer omtale, som virkelig flere burde få med seg, men som kanskje faller litt i skyggen av større trekkplastre som er «enklere» å kommunisere. Derfor skrev jeg allerede tidlig om for eksempel Himakånå og topptur til Borgøy, mens jeg ikke har tatt meg bryet med å omtale Preikestolen i en egen artikkel her på Reiselykke, for eksempel. Selv om dette er en særdeles flott tur, som jeg absolutt vil anbefale.

Likevel tenkte jeg i år at det var på tide å se noen flere av Norges største trekkplastre for turister på Norgesbesøk. Jeg bør jo tross alt ha et forhold til de mest populære reisemålene i Norge. Dermed gikk jeg riktig inn i rollen som turist i norske fjorder, til fjells og langs bilveiene. Mannen min og jeg fylte bilen med både telt og madrass, for ikke visste vi hva som kunne vente oss etter alt vi har lest om overturisme i blant annet Geiranger den siste tiden. Ville det være ledig overnatting å oppdrive overhode der eller i området rundt? Hva med kapasitet på spisesteder? Vi fylte på med kokekar og primus, også vi!

→ Les også: En liten hyllest til norsk lokalmat

Men før dette tok jeg turen til Trolltunga, også dette en noe omdiskutert turistattraksjon, der det de senere årene har vært knyttet flere redningsaksjoner til turister som stiller dårlig forberedt. (Antall redningsaksjoner har imidlertid blitt langt færre i år blant annet pga. bedre skilting, fint vær og oppføring av nødhytter.)

Trolltunga –  for det optimale selfiebildet?

Sommerferien startet derfor med at jeg la ut på tur til Trolltunga tur/retur alene på én dag, som så mange andre før meg. Det var strålende vær, turen var ganske krevende (dvs. lang), gjennom utrolig flott natur, og jeg gikk blant mennesker fra hele verden. Mens jeg slett ikke opplevde å gå i kø selv, var det derimot langt mer kø på toppen, der alle køståere ventet tålmodig på målet for turen: et bilde av seg selv ytterst på selveste Trolltunga.

Selv opplevde jeg derimot at det var nettopp selve turen som var målet i seg selv. → Her kan du lese mer om min tur til Trolltunga

Turismen blomstrer for fullt i Odda igjen, takket være kjendisen Trolltunga. Men Odda har også mange flere turattraksjoner å by på. Som en av de jeg møtte der sa: – Gi meg to uker og jeg skal fylle hver dag med en ny tur!

I tillegg ligger bygda helt i starten av vakre Hardanger. Jeg tipper vi vil se enda mer turisme her i tiden som kommer. Kanskje får vi også se flere spennende tilbud i Odda sentrum til de som kommer på sikt – som flere hyggelige spisesteder med norsk lokalmat og kanskje et boutique hotell og to også?

→ Les mer om Odda, fra industrisamfunn (tilbake) til turistbygd her

Rallarvegen – perfekt for aktive reisende

Jeg har også syklet Rallarvegen i sommer, en fantastisk flott naturopplevelse og en spennende tur med innslag av både kultur og historie langs veien. Været var nydelig og vi brukte god tid på turen. Det er anslagsvis 25 000 syklister som tar turen langs Rallarvegen i året, men vi var overrasket over at vi ikke møtte enda flere syklister på vår vei enn vi gjorde.

For vi syklet ikke i kø. Men også her møtte vi syklister fra flere deler av verden, blant annet et par fra Frankrike som syklet hele veien fra Oslo til Bergen (!). Selv kombinerte vi turen med sykkel og tog, bodde på historiske Finse 1222 og spiste en bedre middag basert på lokale råvarer fra området. Det gjør godt å foreta reiser uten å legge igjen negative avtrykk.

Litt frustrasjon knyttet det seg imidlertid til at det ikke er mulig å benytte egne sykler om du skal helt ned til Flåm. Flåmsbanen har begrenset plass til sykler (forståelig), og alle datoer vi søkte på, enten det var i juli eller september, hadde null plass til sykler. Spørsmålet som melder seg, er om alle plassene er oppkjøpt av lokale aktører som leier ut sykler? I så fall er «tilbudet» om å leie rallarsykler ikke lenger bare et tilbud, men også delvis en tvangstrøye. Vi ville sykle egne sykler, avbestilte derfor hotellet i Flåm og returnere direkte fra Myrdal.

Geiranger – overturisme i verdensarven

Som nevnt innledningsvis, tok vi også turen til Geiranger, den berømte, men nå også beryktede bygda i enden av verdensarven Geirangerfjorden. Problemet med turisme øker synlig her, både i form av alt for mange turister og forurenset luft, takket være det store antall cruiseskip som får legge til i havnen. Og da er ikke de alt for mange turistbussene som også tar turen ned de svingete veiene nevnt med ett ord.

Som cruisehavn er det forventet 360 000 cruiseturister i Geiranger bare i år, i følge DN. På de verste dagene er det mellom 5 000 og (i følge en kilde jeg snakket med) 9 000 turister i Geiranger. Det sier seg selv at dette er langt over smertegrensen i ei bygd med knappe 250 innbyggere og minimalt med plass. – Vi må bare stålfeste oss for hver dag vi får nye cruiseskip til havnen, sa en av de jeg snakket med. Hun grudde seg til inneværende uke. Da er det minst tre skip inne daglig.

Geiranger uten cruiseturister

Vi hadde derfor slett ikke tenkt å oppholde oss i Geiranger, kun legge turen innom på veien videre, for å se an ståa med egne øyne. Men tilfeldighetene ville ha det til at vi kom på et tidspunkt der det ikke var noen cruiseskip ventet de to neste dagene.

Så med en elbil fylt med madrass og soveposer sjekket vi inn på Geiranger camping for to netter for kr. 260,- natta. Alternativet var bygdas eneste ledige hotellrom til kr. 3 600,-. Vi sparte med det i alt kr. 6 680,- og kunne i stedet legge igjen penger på Geirangers restauranter med lokale råvarer på menyen og gå til innkjøp av spiselige souvenirer (kan anbefale Brasserie Posten og Fjordnær sjokoladeutsalg).

Vi fikk dermed, helt uplanlagt, oppleve den andre siden av Geiranger – den med de stille morgenene og rolige kveldene, med nok av ledig kapasitet på restaurantene. Ingen kokekar ble brukt og primusen står uberørt tilbake. Men hvordan det var på dagene? Da var ikke vi der, men vi kom tidsnok til å se at alle parkeringsplasser var fylt med busser og campingbiler, alle nærliggende campingplasser og hotell var fylt til randen (bortsett fra nevnte overprisede hotellværelse). Turismen så ut til å blomstre i bygda også de to dagene uten cruisebåter i havn.

Men hva med bussturismen?

Hverken Geiranger eller Trollstigen er skjermet for alt for mange og store turistbusser, noe disse smale, svingete bilveien ikke er skapt for. Nasjonalturistveg Trollstigen har riktignok en begrensning om størrelse på busser, men det var ikke vanskelig å se at her sliter både bussene selv og andre bilister nettopp pga. av for store / for lange busser i svingene. Dette skaper farlige situasjoner og trafikkaos i et område der det ellers ville flytt langt bedre om det primært var individuelle reisende som tok turen.

Jeg skjønner selvsagt at vi ikke kan ha en turisme som ikke bare retter seg mot individuelle reisende. Men Norge er tidvis et krevende land å reise i, der veiene og fjordene slett ikke egner seg så godt for all denne eksosen og alle disse cruisene og bussene. Bør man da kanskje jobbe mer aktivt for å spre turismen utover andre deler av landet? Jeg tror nok viljen er der og diskusjonen i gang.

Tilrettelagt turisme

Mens jeg er bekymret for utviklingen av cruiseindustrien i Norge og store grupper med turister som reiser i flokk til små steder, er jeg også særdeles imponert over andre sider ved norsk turisme. Særlig er det inspirerende å se tilretteleggingen av utsiktspunkt og arkitekturen som råder langs nasjonale turistveier som Sognefjellet og Geiranger – Trollstigen. Utbyggingen ved Vøringsfossen langs nasjonalturistvei Hardangervidda har jeg fulgt tett, fordi jeg reiser ganske ofte forbi dette fossefallet og utkikkspunktet, der utbyggingen fortsatt pågår.

I sommer har jeg også fått gleden av å se ferdigstilte stoppesteder som Flydalsjuvet, Dalsnibba utsiktsplatå (Geiranger Skywalk), Ørnesvingen, Gudbrandsjuvet og Trollstigplatået, som alle er en del av utviklingen av. Loen Skylift er en annen imponerende attraksjon jeg har fått tatt turen med og som slett ikke står tilbake for tilsvarende verdenskjente taubaner på Langkawi i Malaysia og i Cape Town i Sør-Afrika.

Her har vi virkelig noe unikt å vise frem i kombinasjon med vår imponerende natur, og som gjør at enda flere har muligheten til å oppleve norske natur.

Turisme i Norge er ikke nytt

Historien kan gi en pekepinn fremover, også innen turisme. For turisme i Norge er ikke noe nytt. Det er bare å gå tilbake i historien å se, det. Det er lenge siden turismen startet og rike engelskmenn og andre kom til dalstroka innafor, som til Dalen i Telemark og Odda i Hordaland for å oppleve norsk natur.

Nå er vi der igjen: Turister vil oppleve norsk natur. Nå er det mange flere som har råd og anledning til å reise og oppleve verden enn før. Sosiale medier synliggjøre hvilke attraksjoner vi har å by på, og også yngre folk vil nå til norske fjorder. Hvordan kan vi legge til rette for en helårig turisme som sprer seg over hele landet, ikke bare utvalgte steder primært sommerstid?

Reisende før oss

Det er også fascinerende å tenke på all den jobb og ingeniørkunst som historisk ble lagt ned i å bygge Flåmsbana og Bergensbanen i sin tid, rallarane som jobbet langt til fjells under tøffe forhold, til de som i sin tid gikk over fjellet og laget kjerreveien, som senere ble Trollstigen – en kjørevei som i dag fortsetter å fascinere.

Men også minnene fra dem som vandret over fjellene før oss, som de historiske vardene langs Mefjellstien over Sognefjell som er bevart og Finse 1222 som i sin tid ble bygget for å innlosjere togreisende i nød, dersom banen skulle bli stoppet av snøvær.

Skal turismen kunne være bærekraftig i fremtiden, ville jeg tenkt nøye over hvilken turisme vi vil ha og hvordan vi skal komme dit. Jeg tviler sterkt på det voldsomme fokuset på cruiseturisme til små steder er den bærekraftige løsningen, med eller uten forurensende elementer.

→ Les også: Bærekraftig turisme – hva betyr det egentlig?