Reisetanker om koronaviruset: Å reise eller ikke reise?

Er det frykten for koronaviruset som skremmer mest – eller er det egentlig hva som kan skje i kjølvannet av det hele som er den store faren?

Koronaviruset (coronaviruset) brer om seg og slett ikke uten bivirkninger: Store grupper og enkeltindivider kansellerer planlagte bookinger og den store, internasjonale reiselivsmessen ITB i Berlin er avlyst. Folk advares mot å bestille sommerens ferie, mens Reiseklinikken på sin Facebook-side har lagt ut info der det frarådes reiser til Kina, Sør-Korea, Iran og Italia.

Koronavirus, karantener og andre ringvirkninger

For meg personlig er det ikke så mye muligheten for å bli smittet av en kraftig influensa som kan være dødelig, men som også heller ikke trenger ha noen effekt, som skremmer mest. Likevel må jeg innrømme at også jeg reflekterer en del over om jeg er villig til utsette meg unødig for smittefare. Men er det egentlig noen forskjell på om jeg befinner meg her i Norge eller reiser til et land som også har fått sine pasienter med Koronavirus? Neppe.

Derimot er muligheten for å bli Koronafast skremmende. For hvem ønsker vel å bli satt i karantene og bli nektet hjemreise når man måtte ønske det selv? Som de mange som har måtte tilbringe langt mer tid enn ønsket ombord i cruiseskip og på hotell.

Hva verre er: Hva kan dette kan føre til på lang sikt for oss som mennesker og for samfunnet – økonomisk, politisk og mellommenneskelig – gjør meg langt mer bekymret enn dagens situasjon.

Breaking news – eller click bates?

Jeg har et abonnement på New York Times. Dette koster meg kr. 40,- i måneden, og det er det jammen verdt. For da er jeg on top of verdensnyhetene, så sant jeg rekker å få med meg alle oppdateringer og nyhetsbrev jeg får i innboksen daglig. Og det gjør jeg sjelden, for de er det mange av! Men i det siste har dagens faste oppsummering av siste døgns hendelser blitt innledet med én og samme sak: Siste nytt om Koronaviruset. Nå har NYT også opprettet et eget nyhetsbrev, viet ene og alene koronaviruset. Det er neppe for å skape frykt. Derimot er det en del som har behov for å følge med på utviklingen, som viser seg å ha ganske mye å si for en hel verden, langt ut over enkeltindividet som lurer på om det er trygt å reise eller ei.

Også norske aviser er fulle av nyheter knyttet til koronaviruset, side opp og side ned. Og ja, mediene blir kritisert for å skape hysteri og spre frykt. Men er det egentlig slik det henger sammen? Er det ikke først og fremst det avisene rapporterer om som gir grunn til uro? At store messer og konferanser avlyses, at aksjene stuper og Oslo Børs har hatt sin verste børsuke siden finanskrisen eller at folk sitter i karantene både her og der? Og ikke minst: At Verdens helseorganisasjon har oppgradert situasjon til høyeste nivå? Er det en ting jeg er sikker på, er det at WHO ikke vil skape frykt.

Når det er frykten som smitter

Kinas håndtering av epidemien får både skryt og kritikk. I følge Spectators skribent  har landets håndtering først og fremst medført mer frykt. Og ikke minst at hele koronavirus-situasjonen nører opp under menneskenes dommedagsfascinasjon. For det farligste med epidemien er hysteriet, mener Ross Clark.

Hva helt sikkert er: Koronaviruset skaper massiv frykt. Det er bare å se på de mange bildene av mennesker med plastposer og -dunker over hodet, det. Og frykten medfører en skummel nedgang i reiselivet som kan føre til både oppsigelser og konkurser.

Personlig er jeg mer bekymret for det langsiktige perspektivet: At viruset denne gang skal skape mer frykt for «de andre». At flere vil slutte å reise, at flere vil slutte å møte andre mennesker, prioritere det kjente og trygge fremfor å lære om andre kulturer. At flere blir redd for å gå på konsert, i teateret, på gruppetrening, på butikken – fordi vi ikke vil utsette oss for risiko.

Vil vi nå få innført obligatoriske febermåling for all fremtid – ikke bare i sikkerhetskontrollen, men også andre offentlige arenaer? Blir det obligatorisk med munnbind av hensyn til medpassasjerer på tog og fly? Er det nå vi bare vil hegne om våre egne og oss selv og kun oppsøke det trygge og vante? Vil flere av oss søke ut i naturen og helst lengst mulig bort fra folk? Får vi nå nok et skille mellom «oss» og «dem»?  Og hvem er «vi»? Hvem blir «de andre»?

I samme båt

Koronaviruset er til syvende og sist enda en sak som angår oss alle. Det er også menneskelig å bli redd. Men er det virkelig viruset som er så skremmende? Eller er det alt det som kommer – og kan komme – i kjølvannet av det?

For vi er alle ett; vi deler den samme jordkloden, vi har alle blitt født og kjenner på de samme følelsene. Vi har også til felles de store spørsmålene og utfordringene, enten vi snakker om klima, menneskerettigheter eller epidemier.

For det er ingen forskjell på «oss» og «dem». Ingen kan lenger frykte «de andre» mer enn sine egne. Ikke i de landene hvor smitten allerede finnes. For vi er alle i samme båt. Og denne gang heter den SARS-CoV-2 / COVID-19.

---

Hva er dine tanker om dette?

Tidligere reisetanker:

Betydningen av å dele historier fra reiser

Flyskam: Bør vi skjemmes – eller fly ansvarlig?

15 tips til en mer klimavennlig reise