Når tåka henger tjukk over vannet en tidlig morgen, når lyset har fått en annen glød og når fuglene ikke lenger kvitrer slik de gjorde før. Da vet jeg sommeren er på hell.
Når verden ligger stille, så stille og det ikke er så mye som en krusning i vannet. Når morgenen starter fri for biler som tuter og gatelys som blinker. Når dagens første selskap er en fisk som bryter overflaten og en fugl som kvitrer i treet et sted bak meg. Når himmelen er blå og skyfri så langt øyet kan se og luften bærer et kjølig, friskt høstdrag etter nok en regnfull sommer – da gjelder det å spare på øyeblikket.
Hvem vet når neste mulighet kommer?
For når sola ikke klarer å fortrenge den klare lufta, som sender et kaldt gufs oppetter ryggraden og fremprovoserer sår hals. Når småfuglene blir færre, vepsen nærmest fraværende og kun en og annen mygg dukker opp i skyggen en sen ettermiddag – da vet jeg sommeren er over.
Når blåbærbuskene nesten er plukket fri, når de første kantarellene har fylt Facebook-feeden, når løvet så vidt har begynt å falme og dugget på gresset tar timer å tørke – da vet jeg høsten er kommet.
Men fortsatt er ikke september her. Fortsatt kan sola skinne varm mot hud. Fortsatt holder vannet badetemperatur. Fortsatt er det rom for en siste padletur, et siste bad, en siste båttur.
Da vet jeg å gripe sjansen mens jeg har den og kjenner allerede på at jeg gleder meg til neste vår. Men i mens skal jeg nyte forhåpentligvis klare, friske og fargerike høstdager til fjells, følge årstidene som de kommer og erfare andre steder i løpet av året.
Men norsk sommer – ingen er som du ♥
Relaterte blogginnlegg
→ Da sommeren endelig kom! Sommerminner fra 2015, da sommeren kom sent i august, akkurat som i år
→ En sommer med natur, kultur og mye vær! Årets sommer 2017 oppsummert
