«What would you say to tens of thousands of people in a stadium, if you could?»
«I would say: Follow your dream.»
Musikken satt til side: dette var kanskje det som berørte sterkest under U2s konsert The Joshua Tree i London lørdag kveld.
Mannen som stilte spørmålet må jeg kunne anta var Bono selv. Den unge jenta som svarte, var en 15 år gammel syrisk jente som selv drømmer om å bli advokat. Hun var imidlertid ikke til stede på scenen. Dialogen og tankene til den syriske jenta var filmet i en krigssone, mens bildet av henne – påtrykket et stort tøystykke – ble sent fra den ene enden av stadion til den neste ved hjelp av publikums egne hender. En stadion i London som tar 80 000. Og konserten var utsolgt.
Joshua Tree Tour 2017
Bandet jeg vokste opp med, U2, har viet årets konsert turné til plata som i år har 30 års jubileum: The Joshua Tree.
Det er jeg jammen glad for! Til tross for at U2 har spilt i Oslo for maaange år tilbake, er dette et av de store bandene jeg ennå ikke har fått oppleve live – før nå.
Turneen startet i USA og gårsdagens konsert i London var den første i Europa.
Det politiske bandet U2
The Joshua Tree er et album som The Edge selv omtaler på følgende vis:
«It seems like we have come to full circle from when The Joshua Treee songs were written, with global upheaval, extreme right wing politics, and some fundamental human rights at risk.»
Og budskap var det, ut over albumet selv, som ble spilt i sin helhet. Én av budskapene, lot de nevnte 15-åring formidle.
En annen var til minne om Jo Cox, Parliament-medlemmet som ble drept – etterfulgt av hyllesten til sterke kvinner, kvinnekamp og kvinneskjebner, der bilder av et bredt spekter sterke kvinner og symbolbærere fra Anne Frank og Madame Curie til Merkel og Malala ble vist på storskjerm.
Andre var symboler, som regnbueflaggets friske farger, som samme dag som Gay Pride Parade ble arrangert i Londons gater, fikk pryde bakgrunnsdekor på en av låtene. En annen var en takk til Storbritannia, for å ha beskyttet irene og for å ha tatt i mot dem som band for 30 år siden – med et fargespekter i oransje, grønt og hvit lys over bilder i bakgrunnen
Twickenham Stadion, London
En time unna Mayfair og enda lengre unna hotellet vi bor på, The Ned, i City, ligger Storbritannias nest støste stadion, Twickenham Stadion.
Vi kommer tre timer etter dørene har åpnet og halvannen times tid før bandet selv åpenbarer seg på scenen. Stemningen er allerede god både på og utenfor arenaen.
Service-tilbudet er bredt: boder med matservering av et bredt spekter, egne ølselgere med kjølebager på ryggen går rundt og selger øl «on the spot». Det var nok toaletter, ettersom det var satt opp rikelig med festivaldoer både inne på arenaen og utenfor.
Minuset var lyden: til tider grøtet og svak på vokalen, og dermed vanskelig å høre hva Bono sa fra scenen.
Men alt i alt: en eneste stor opplevelse fra et band som fortsatt leverer og som benytter anledningen til å formidle budskapet andre ikke når like lett ut med.
Relatert
→ Betydningen av å dele historier fra reiser
