Veien til Omalo

Helt siden Abano-passet i Georgia var med i BBCs dokumentarserie om verdens farligste veier i 2012, har strekningen mellom Pshaveli og Omalo lokket meg slik Mount Everest lokker fjellklatrere.

Det forteller gjesteskribent og forfatter av Kjøreglede. Bilturer i Europa, Hans Erik Næss. Bli med på en luftig tur langs en av verdens farligste veistrekninger!

Tekst og foto: Hans Erik Næss 

— Mitgebringen?

Madammen med skaut og melete hender nikker og smiler. Hun virker et par hundre år eldre enn hun er. Inne fra det skakke trehuset, for tilfellet omgjort til kafé og tilsynelatende holdt oppe av telefonledningene til de andre husene, lukter det gjærbakst og nytrukket myntete. Lett rødmende serverer hun på et brett en skål med Nescafé-pulver, en kanne med vann kokt over åpen ild og en asjett med sukker, en slik alle norske bestemødre født før krigen har.

— Ja, bitte, sier jeg, lett forundret over at hun snakker bedre tysk enn engelsk, og takker det jeg kan for responsen på spørsmålet om å låne noe å koke vann på. Gassbrenneren min tok fyr kvelden før, bokstavelig talt, og siden den fortsatte å lekke måtte den tjores fast på taket på bilen.

Omalo, brennevin og festningsbygg

Klokken er halv åtte på morgenen. Restene etter gårsdagens fest lenger opp i den georgiske fjellandsbyen Omalo, er sørgelige bevis på brennevinets globale makt over mennesket. Røverhistoriene om chacha, det lokale druebrennevinet, er sjarmerende. Spyet i grøftekanten, og søppelet som flyter langs gjestehusets platting, er det ikke.

Det hindrer ikke meg, som ikke var med på festen, å ta med meg kaffen og tusle opp til Omalos festningsbygg, oppført rundt 1230 i forbindelse med den mongolske invasjonen av området. Morgenen byr på sju-åtte grader, noe som skal stige til nærmere 25 utover dagen. Over landsbyen kan man nyte Tushetis fineste utsikt: tunge, symmetriske fjell, drapert i grønne gressmatter og sølvgrå steinformasjoner.

Hvilende mot Kaukasus-kjeden, nordøst i Georgia, finnes et dusin små bebygde steder som bare er bebodd og tilgjengelige med bil i fire-fem måneder i året. Selv om det står noen terrengbiler her og der med «Tusheti Expeditions»-merker på siden, er området lite utbygd i forhold til det mer turistvennlige Svaneti-området lenger nord.

Foto: Hans Erik Næss

Et fem mil langt vågestykke

Årsaken er det som virkelig skiller Tusheti og Omalo fra andre steder, nemlig veien – den ene som går ut og inn. Ut i fra det andre Georgia-bereiste forteller, er Tusheti mye røffere enn Svaneti, og denne veien er visst det endelige beviset på det. Et fem mil langt vågestykke som krever nerver av stål, gode firehjulstrekkevner og totalt fravær av høydeskrekk, siden Abano-overgangen på 2850 moh. krever at man kjemper seg gjennom hårnålssvinger, opp stupbratte heng og over kampesteiner til Telavi.Reisen begynte med fly fra Oslo til Tbilisi, via Wien.

Etter å kvittert ut leiebilen på flyplassen i Tbilisi, kjørte jeg i rolig tempo de snaut ni milene østover til Telavi, hvor jeg stoppet for natten. Grytidlig neste morgen dro jeg avgårde, først nordover mot Pshaveli og deretter nordøst opp Omalo Road. På dette tidspunktet loggførte jeg at trafikkulturen ikke var så klin kokos som enkelte reisesider advarer bilturister mot. Langs den første delen av strekningen var det også mange eksempler på hvorfor Georgia markedsfører regionen som vin- og livsnyterdestinasjon. Jeg er imidlertid her av helt andre grunner enn antropologiske studier eller vinsmaking.

Abano-passets røffhet

Fra Pshaveli endrer veien karakter. Det bruser i brystet, omtrent som når jeg var barn og ventet på at berg-og-dalbanen skulle starte. Fra grei asfalt til terrengbilløype på bare noen meter – og ennå var det mye i vente. Strekningen herfra til landsbyen Omalo inngikk i BBCs dokumentarserie World’s Most Dangerous Roads fra 2012, og endelig er jeg her.

Veien snor seg gjennom skiftende natur og høyder, med brusende elver, små bekker som renner under isbretak, alt innrammet av en underlig blanding av steppelandskap og karrig jord. Langs fjellhyllene står det rustne kolosser av strømmaster, uten noen forbindelseskabler, og i dalførene støter man tidvis på gjetere med et vanvittig temperament som vanligvis går utover sauene.

Foto: Hans Erik Næss

Jeg kan ikke helt forklare hva det er med veienes lokkende kraft og bilturer i høyden som fascinerer meg. Delvis ligner det på måten fjellklatrere forteller om hvorfor de søker til topps: det finner man ut på vei opp, og glemmer mesteparten av det på vei ned. Delvis handler det om kjøreglede; følelsen av at det å sette seg i en bil inviterer til noe nytt, en begynnelse, en åpen vei der nysgjerrigheten på hva som ligger rundt neste sving er større enn ønsket om å komme fram. For meg er det å kunne reise uhindret i dobbel forstand – åpenheten på fjellet og friheten i det å kjøre bil og bestemme alt selv – en uslåelig kombinasjon.

→ Les også: 10 tips til bilferien

Tilbake til start

Til tross for den hårreisende veien er det noe udramatisk og tilbakelent ved livet i Tusheti. Det beroliger meg på et vis. Riktignok kreves det litt mot – for ikke å si dumdristighet – for å kjøre opp hit. Men da jeg satte opp teltet og la meg i soveposen i går, kunne campstedet vært hvor som helst i de sveitsiske alper eller i den norske fjellheimen. Ingen spesialkunnskaper var nødvendig, og utstyret jeg hadde med meg kan hvem som helst kan betjene.

Jeg drikker opp kaffen og setter meg tilbake i Nissan Patrol-en. Med sine 359.000 kilometer på telleren kan det sies å være en av tidenes mest velbrukte leiebiler, men den gjorde i alle fall nytten sin. Jeg hilser til en håndfull lokale sjåfører som tilfeldigvis kjenner til de festlige gjestehusene («hot vodka», noen?), og en liten gjeng tilreisende som tydeligvis har beholdt backpackerstilen siden storhetstida på slutten av 1990-tallet.

Arven fra Lermontov

På vei ned til Telavi igjen, med landskapets buktende åser og lyden av fossefall inn de åpne vinduene, tenker jeg på det jeg leste i Mikhail Lermontovs roman A Hero of Our Time, først utgitt i 1840. Her går den 25-årige Pechorin, som utstasjonert soldat i Kaukasus, helt bananas på grunn av kjedsomheten han befinner seg i. Historien er tidvis litt døll, men desto mer interessevekkende er skildringene av fjellandskapet, og som blir et ekko av det jeg tar med meg i det høydemetrene synker:

A glorious spot, this valley! On every side of the mountain are impregnable reddish cliffs hung with green ivy and crowned with clusters of plane trees, yellow precipices scoured by running water, and there, high up, a golden fringe of snows, while below, the Aragva, having embraced another nameless stream gushing noisily from a black, mist-filled gorge, has stretched out like a silver thread and shimmers like a snake with scales.

Gjeterliv i Tusheti
Gjeterliv i Tusheti Foto: Hans Erik Næss
→ Ønsker du flere idéer til bilturer? Les mer her

Slik reiser du dit

  • Fly fra Oslo til Tbilisi. Hans Erik fløy via Wien
  • Leiebil finner du på Tbilisi International Airport. Hans Erik leide bil hos 4×4 Car Rental / http://4x4carrental.pl/en
  • Det er ca. ni mil å kjøre fra flyplassen til Telavi.
  • Telavi er en by med ca. 20 000 innbyggere og er det administrative senteret for Kakheti-provinsen. Her finnes flere hotell og restauranter, og er derfor et fint utgangspunkt for å utforske Kaukasus.
  • Kjøreturen fra Telavi: kjør nordover mot Pshaveli langs vei 870/843, og deretter nordøst opp Omalo Road (se kart)

Se BBC-innslaget om veistrekningen her

Kort om området

Landsbyen Omalo i Georgia ligger langt inne i nasjonalparken Tusheti som grenser til Russland. Landsbyen nås kun via Abano-passet, som er det høyeste kjørbare fjellpasset i Kaukasus, på 2 826 moh. Kilde: Wikipedia

Om gjesteskribent Hans Erik Næss

Hans Erik Næss har nylig utgitt boken Kjøregleder. Bilturer i Europa på Cappelen Damm.

Næss skrev doktorgrad om verdensmesterskapet i rally, er førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania og har utgitt flere bøker.


Reiselykke®️ inneholder mer enn 800 artikler fylt med gratis kvalitetsinnhold, basert på personlig gjennomførte reiser, skrevet og kuratert til nytte for et stadig økende antall lesere. Det er ikke tillatt å kopiere hele eller deler av teksten. Merk at steder, priser og nettsider kan endres over tid. Reiselykke Media er ikke ansvarlig for nettsider det lenkes til. Innspill, ris og ros bes sendes til post@reiselykke.com

Gjesteskribent

Gjesteskribenter og bidragsytere deler reiseopplevelser og reisetips fra der de bor, steder de har besøkt personlig eller reiser de har foretatt på oppdrag for Reiselykke.

2 Comments
  1. Denne veien skulle jeg kjørt (altså, ikke selv, vi hadde booket sjåfør) da jeg besøkte Georgia i 2015. På grunn av heftig regnvær kort tid før avreise, noe som blant annet skapte flom i hovedstaden og førte til at flere eksotiske dyr rømte fra dyrehagen, fikk vi kalde føtter, omorganiserte turen og dro til Stepantsminda i stedet. Var bekymret for rasfare etter regnværet, siden vi etter hvert hadde fått med oss at veien skulle være så farlig 😀

error: Content is protected !!