Om å tørre og la det stå til

Denne uka har vært en av de bedre, må sies! Et nytt og spennende samarbeid, flere artikler på trykk, utfordrende skiaktiviteter og fantastiske naturopplevelser er noe av det uka kunne by på. 

Til tross for at jeg normalt sett lengter sårt etter vår på denne tiden av året, har det vært vinteropplevelser som har sittet i førersetet denne uka. Og jeg har elsket hvert minutt. Jeg har også vært redd, svimmel og til tider litt kvalm. Men det skyldes tynn luft og bratte utforbakker mellom imponerende storslåtte alpefjell. Jeg ville ikke vært det for uten.

Uka startet nemlig med en tur tilbake til Sveits, med i alt fire togstrekninger, en busstur, en taxitur, en flyreise og to turer med gondolbane. Jeg har vært på reportasjetur til Mürren, Jungfrau-områdets høyeste beliggende alpelandsby, der alpinsporten startet med historiens første slalomrenn i 1922.

Jeg har gått langs fjellskrenten Birg, på 2799 moh. over en glassplate, en wire og en rist. Ingenting av dette var spesielt utfordrende for mitt vedkommende. Jeg er ikke så redd for høyder.

Men: jeg har også kjørt slalom ned Jungfrau-områdets bratteste sorte løype i tykk tåke, tung snø, svimmel i toppen på grunn av den tynne lufta og en alt for lang brunsj i den roterende restauranten Piz Gloria, kjent fra James Bond-filmen «In Her Majesty’s Secret Service». Se, det var mer utfordrende for del. Selv om jeg har kjørt nok av svarte løyper, off piste og kuleløyper i mitt liv. For likevel var jeg, klok av skade, redd for å ramle og få nok et uønsket sykehusopphold. Men så gikk det helt fint! Det gjør jo som oftest det.

Men uka har bydd på mer:

Jeg har inngått et nytt og spennende samarbeid (mer om det til uka), har hatt tre solgte artikler på trykk (denne, denne og denne) og vært intervjuet i én (denne). Jeg har på blokka en ny reiseguide som skal researches, skrives, designes, publiseres og selges i min butikk her etterhvert.

Jeg har inngått flere intervjuavtaler med spennende folk som liker å reise (altså folk jeg skal intervjue og skrive om) og avsluttet uka til fjells med min kjære, med lang skitur i strålende sol over hvite og frosne vidder i 12 minusgrader. I skrivende stund er det sen ettermiddag, sola skinner fortsatt og lover vår, selv om snøen ligger som et lysende hvitt teppe rundt oss.

Og jeg tenker jeg er så heldig! Som får oppleve så mye vakker natur, som har en kropp som fungerer (særlig om jeg spiller på lag med den), som tør å utfordre meg selv, og som turte å ta skrittet ut i det skumle, ukjente. For aldri ellers ville jeg opplevd det jeg har fått oppleve denne uka, var det ikke for det. Var det ikke for at jeg har jobbet hardt for det i mange år,  gått egne, nye veier og våget å tenke nye tanker og samtidig bruke de erfaringer jeg har opparbeidet meg over lang tid i arbeidslivet.

Det er gått mer enn et halvt år siden jeg startet for fullt for meg selv. Det er jeg så glad for å ha gjort. Foreløpig trives jeg som frilanser og som min egen sjef, og ikke minst er jeg takknemlig for å få jobbe med noen av de tingene jeg setter aller, aller mest pris på: å skrive, å fotografere, å få være kreativ og skapende – og få reise og oppleve verden og møte mange spennende og forskjellige mennesker jeg ellers aldri ville ha møtt.

Tusen takk til alle dere som leser, deler og liker – og som ber om tips og råd, eller som deler deres reisetips, ønsker og drømmer med meg. Det betyr så mye!