Det er ikke sant at alle nordmenn er født med ski på beina.
Svisj. Svisj.
Det jevne suset av to ski som bryter stillheten.
Tsjokk. Tsjokk.
Stakene borrer seg i den faste snøen. Den kramme dirringen bærer gjennom skistaven, kraften bringer kroppen fremover på skiene i jevn marsj. Eller kanskje snarere ujevn.
Som i mitt tilfelle.
Foto: Mette S. Fjeldheim
Jeg har aldri vært en birkebeiner. Kommer ikke til å bli det heller. Jeg fryder meg ikke over utsikter til milevis lange skiturer i marka når den første snøen kommer. Det faller meg ikke naturlig å lange ut på ski. Ikke alle nordmenn er født med ski på beina. Det er ikke jeg. Jeg er tross alt Vestlending, født i lavlandet, ute ved havet, med blest og mildt klima, og en lang og bilsyk kjøretur på svingete veier unna pudderdekkede fjell og vidder.
Men her på Østlandet kan det virke som om skiaktiviteter på bortoverski er den mest naturlige tingen i verden å drive med. Det må være all tilgangen til snøkledde omgivelser, med lier, skog og mark dekket av hvitt lag ikke langt unna storbyen. Også nå, der Oslos gater for tiden glimrer med sitt fravær av snø. For en skal ikke langt ut av Oslo sentrum, før mengder av snø gleder alle ihuga fans av disse lange plankene de vet akkurat hvordan de skal smøre for optimal gli.
Hva er det jeg ikke skjønner?
Unna den verste tettpakka marka, et sted i Vestfold, har jeg selv spent på meg mine gamle ski. Det er plussgrader i lufta. Undersida av skiene har fått på seg et tynt lag av lilla swix. Den skulle visst vært rød. På himmelen skinner sola gjennom det ujevne skylaget, skaper spennende mønster på himmelen bak åsen jeg strekker meg etter. Grantrær står nedtynget i snø, tunge greiner bøyer seg resignert mot bakken. Frosne, bladløse greiner har skapt sin egen naturkunst her ute skogen. De har trukket på seg et lag av snø, blåhvite står de langs løypa og gjør seg vakre.
Jeg stopper, må forevige denne skulpturen.
Skituren fortsetter. Jeg staker meg fremover. Det går ikke fort. Har jeg fått klabber under skia alt? Jeg skraper dem av, ski mot ski. Tempoet kommer opp igjen. Det går jevnere nå. Teknikken er ikke helt glemt, selv om det er gått en stund siden sist. Løypa tar meg ned en bakke, det kiler i magen. Jeg setter meg på huk, balanserer på tynne ustøe pinner av glassfiber. Frydefullt tenker jeg: Dette er livet! Hvorfor har jeg ikke skjønt dette før?
Men jeg kommer fort nok til meg selv igjen.
Omtrent samtidig som jeg ser den store, bratte bakken strekke seg langt og bratt oppover foran meg. For jo – jeg hater fremdeles å gå på ski. Det er ikke sånn at alle cellene i kroppen plutselig har blitt byttet ut, at jeg er blitt en annen, eller at alle årene på Østlandet har gjort meg til noe annet enn den jeg er. Jeg er en som hater å gå på langrenn. Jeg kan ikke fordra all kavingen. Jeg har alltid for mange lag med klær på. Også denne gang. Jakka er for tykk. Lua sklir ned i øya. Nå er visst skiene bakglatte også. Jeg ser på mønsteret i bakken foran meg. Fiskebeinsmønster …. Barndomsminner tar meg igjen: skiplanker som hekter seg i hverandre i oppoverbakke. Klam ull som stikker og klør.
Den verste følelsen på jord.
Det er fortsatt langt til toppen. Nå som da er jeg våt på ryggen, klam i nakken, het under lua. Jeg klør i pannen. Må åpne i halsen, jeg trenger luft!
Seks kilometer etter start er jeg sånn passe fornøyd med egen innsats og storveis fornøyd med naturopplevelsen og bildene jeg fikk knipset. For det er dette med å være ute i naturen, se de vakre trærne, de lange løypene, fargeskalaen i hvitt, blått og grått: uforglemmelig. Klart jeg skjønner alle skientusiasters glede over det vakre med å være ute i den hvite naturen.
Jeg ser den jeg også.
I et lite øyeblikk fikk jeg oppleve denne underlige følelsen av å være ekte nordmann, en birkebeiner med ski på beina, roser i kinna, en friskus. Jeg var nesten en av dem, for et øyeblikk. Men jeg fant aldri formen på skia. Ikke egentlig. Jeg kom aldri i flytsonen. Det er bare å innse det: det er ikke meg å løpe på ski, mil etter mil.
Neste tur går til høyfjellet. Der kjenner jeg meg mer hjemme. Da skal brettet på beina, og dét er noe helt annet. Da finner jeg balansen. Jeg kommer i flytsonen. Selv om det er lenge siden sist.
Reisetips
Botnemarka ved Holmestrand har flotte løyper og hytter med servering. Et fint sted å ta skiene med, om du bor i Vestfold. Eller om du bor lenger unna og kunne tenke deg en utflukt og et turterreng uten alt for mange mennesker i kø.
