Det er nettopp det jeg føler nå, etter å ha vært her et par dager: velkommen. De 1,3 millioner innbyggere på øya i det vestindiske hav, øst for Madagaskar, tar godt vare på de rundt 1 millioner med turister som besøker den ovale øya per år.
Mauritius måler ca. 6 mil i lengden ganger 4 mil i bredden og er med andre ord tett befolket. Det virker ikke slik – ikke overalt. Men folketettheten observerer vi nærmere etter hvert som vi beveger oss mer rundt på øya, bakenfor hotellene langs strandkanten.
Heaven was copied after Mauritius. – Mark Twain
Mauritius er blitt kalt mangt og meget; Ørken-øya (av arabere som besøkte øya frem til det 12. århundre), mens portugiserne kalte den Svane-øya (Swan Island). Charles Baudelaire skal ha kalt Mauritius ”the perfumed land, fondled by the sun”, mens Mark Twain stadig siteres på ”heaven was copied after Mauritius”.
Mauritius blir også omtalt som ”De forente nasjoner i miniatyr”. Dette er nok en liten overdrivelse, men det er ingen tvil om at det er stort miks av folkeslag og religioner representert her på denne lille øya. Som de sier det selv: ”One island. Many peoples. All Mauritians”. For med en historie underlagt hollendere, portugiserne, franskmennene og engelskmennene, der europeerne brakte med seg slaver fra Sør-Afrika og India, før de senere hentet inn lavtlønnede, asiatiske arbeidere, er det litt av en miks av ulike bakgrunner og opprinnelser.
Nesten halvparten av mauritierne er hinduer, 24 % er katolikker, 8 % kristne, mens 17 % er muslimer. Kun en liten andel (3 %) tilhører buddhismen og mindre religioner. Øyas etniske grupperinger er delt inn i hinduer, muslimer, kreoler, sino-mauritiere og franco-mauritiere. Med en til en viss grad voksende uro knyttet til den økende dominansen av hinduistisk majoritet i offentligheten, er likevel samfunnet effektivt organisert etter nettopp disse inndelingene; i etnisitet, religion og språk.
Språklig sett føles det nesten som å være i Frankrike: her snakkes fransk over alt, faktisk mest er det det franskklingende språket kreolsk som er dagligspråket, mens det i media, politikken og kulturen er fransk som regjerer. Kunnskapen om det engelske språket er sterkt varierende, til tross for at det faktisk er det offisielle (!) språket her. På skolen, som er gratis, dekket av staten, lærer barna altså både fransk og engelsk, mens de gjerne snakker kreolsk eller andre språk i hjemmet.
Og á pro pos hjemmet: familien står sterkt på Mauritius. Mange unge blir boende hjemme til de blir gift, og de gifter seg sjelden ut over egen etniske og/eller religiøse trosretning. Første nyttårsdag var strendene fylt med storfamilien samlet for å tilbringe denne offentlige fridagen sammen, mens de aller fleste tok runden til familiemedlemmer og hilste på hjemme hos hverandre, og ønsket hverandre et riktig godt nytt år.
Kilder: egne observasjoner og samtaler med innbyggere, samt bøkene «Mauritius – Culture Smart: The Essential Guide to Customs and Culture» (Kindle edition) og «Mauritius» (Berlitz).
