I Ubud har tre av kongefamiliens medlemmer dødd den siste måneden, og alle skal kremeres. Min umiddelbare tanke er at det har skjedd en tragedie.
Jeg innser etterhvert at kongefamilien i Ubud sannsynligvis er betraktelig større enn det jeg til vanlig forbinder med en kongefamilie, og alle tre ser ut til å ha dødd en naturlig død.
Den forestående kongelige kremeringen er en stor begivenhet. Alle vi møter på i dagene før, spør om vi skal delta. Om vi ikke umiddelbart sier ja, blir vi instendig oppfordret til å få med oss dette – en kongelig balinesisk begravelse. Jo nærmere vi kommer Den Store Dagen, jo mer intens er oppfordningen til deltakelse. Og vi skjønner; vi har med å innfinne oss.
1o. februar er dagen det skal skje.
Det er varm og klam dag. Og vi er langt i fra alene der vi går gatelangs et lengre stykke inn mot Ubud. Både innbyggere og turister strømmer innover mot sentrum i flokk. Og jo nærmere vi kommer, jo flere mennesker kommer til fra ulike kanter.
Selv solen har bestemt seg for å overvære begivenheten til tross for at det nå er regntid. Det er med andre ord lite fristende å kle på seg flere lag med klær, men det må til. Dette er et rituale der det krever at vi dekker oss til, av respekt for de døde og for denne religiøse begivenhet. Så ved inngangen til Ubud er det hente frem den langermede blusen og sarien fra sekken.
I motsetning til det vi i Norge forbinder med begravelse og kremering, er dette en stor festmarkering, på høyde med 17. mai. Inne i selve Ubud er gatene er fulle av mennesker, de smiler og de ler. Kvinnene har pyntet seg med blondebluser og sari. De fleste mannlige innbyggerne ser ut til å tilhøre byforeningen som er utnevnt til å bære kistene, oksene og de høye tårnene med ni tak hver. Alle bærerne er kledd i mosegrønne t-skjorter påtrykket dagens dato: 10-02-2011.
Ombord i de dekorerte, høye tårnene bæres kister, kostbare stoffer og en fugl i bur. En mann sitter oppå hver enkelt kiste, som for å holde liket med selskap. En annen mann står lenger nede på doningen og vekselvis med en skarp fløyte og ropert signaliserer han når de anslagsvis femti bærerne skal løfte den tydelig svært tunge doningen bortover gaten i retning plassen for kremering. Jo flere tak tårnet har, jo «finere» kremasjon er det, får vi vite.
I følget er musikanter, pårørende med offergaver og turister med kamera. Vi går i flokk, som i et høylytt, men fornøyelig demonstrasjonstog. Underveis dynker brannvesenet bærerne med vann, som for å kjøle dem ned. Solen steiker i toppen, selv har jeg forlengst gått tom for drikkevann.
Endelig fremme på byens torg, stilles de to tårnene opp. De tre likene fraktes ned og bæres om bord i hver sin okse. Likene bringes ut av kistene og de hvitkledde likstellerne fyller på med offergavene som tidligere lå oppå kisten. Under oksene legges det ytterligere offergaver i form av mat. I dét oksene påtennes, blir en fugl i bur sluppet ut for å guide den avdødes sjel, slik at den finner veien til den andre siden.
Opplevelsen var langvarig, intens og fremmedartet. I Ubud skal ikke en tåre felles over den avdøde. Det vil kunne hindre sjelen i å vandre videre. Det gjør inntrykk på en nordkvinne å delta i et overgangsrituale av en fest, med glade, leende og fargerikt påkledde pårørende, der tilsvarende rituale i hjemlandet er motsatsen med sørgende, gråtende og mørkkledde.
Vi var invitert med i begravelsen, som var en offentlig begivenhet for alle som befant seg i og rundt Ubud, som innbyggere og besøkende. Fotografering var akseptert.
