I Ubud har tre av kongefamiliens medlemmer dødd den siste måneden, og alle skal kremeres. Min umiddelbare tanke er at det har skjedd en tragedie.
Denne reiseskildringen er mer enn 10 år gammelt og ble skrevet i forbindelse med en rundtreise i Sør-Øst Asia i 2011 – noe som ble starten på denne nettsiden #reiseminner
Hvordan kan en kongelig begravelse gjelde for tre som har dødd omtrent samtidig? Etterhvert skal jeg innse at kongefamilien i Ubud sannsynligvis er betraktelig større enn det jeg til vanlig forbinder med en kongefamilie. Enda senere skal tanken slå meg; kanskje er ikke alle en gang familiemedlemmer, men nære nok, eller prominente nok, til å bli en del av denne ærefulle begivenheten etter sin død. Alle tre ser nemlig ut til å ha dødd en naturlig død.
Vi skjønner snart at den forestående kongelige kremeringen er en stor begivenhet. Dette er ingen sorgens dag. Det er en dag for å feire. Ikke en tåre skal falle. Absolutt alle lokale vi møter på i dagene før spør om vi skal delta. Om vi ikke umiddelbart sier ja, blir vi innstendig oppfordret til å få med oss dette: en kongelig balinesisk begravelse. Det skal vise seg å være en kremasjon, men det vet vi ikke ennå.
Jo nærmere vi kommer Den Store Dagen, jo mer intens er oppfordringen til å delta. Og vi skjønner; vi har med å innfinne oss. 10. februar er dagen det skal skje.
Det er varm og klam dag, og likevel er gaten inn mot Ubud fylt av folk til fots. Vi er langt i fra alene der vi slår følge med de stadig flere innbyggerne og gjestene som strømmer innover mot sentrum. Vi ser både lokale og turister rundt oss, vi beveger oss i flokk, vi skal ut i samme ærend. Jo nærmere vi kommer bysentrum, jo flere mennesker kommer til fra ulike kanter.
Selv solen har bestemt seg for å overvære begivenheten til tross for at det nå er regntid. Det er med andre ord lite fristende å kle på seg flere lag med klær, men det må til. Dette er et rituale der det krever at vi dekker oss til, av respekt for de døde og for denne religiøse begivenhet. Ved porten inn til Ubud stanser vi; jeg henter frem de medbrakte klærne fra sekken. Jeg kler meg som de lokale kvinnene. Jeg dekker bena med et langt sjal, overkroppen med en langermet bluse. Ja, selv menn går med sari her på Bali. Men ingen dekker til håret.
Selv om Indonesia er muslimsk, er den offisielle religionen på Bali hindu. Her får håret henge fritt. Likevel har de fleste har satt opp håret i dag, det er tross alt en festdag. Ja, for i motsetning til det vi i Norge forbinder med begravelse og kremering, er begravelsen vi deltar i en stor festmarkering, på høyde med 17. mai. Inne i selve Ubud er gatene er fulle av mennesker, de smiler og de ler.
Innenfor byporten ser jeg en stor gruppe menn strømme nedover en vei og ut av en annen åpen port. De er alle som én iført sari og mosegrønne t-skjorter påtrykket dagens dato: 10-02-2011. På ryggen skal jeg om litt se at det står skrevet «Puri Agung Ubud». Der og da tror jeg tilhører en slags byforening og jeg skjønner de er her på oppdrag.
Men sannsynligvis er de Kongens menn, utnevnt til bærere av symboler og figurer av papirmaché av enorme dimensjoner. Det er nå jeg skal skjønne at de mange meter store figurene av tre okser jeg så for noen dager siden, spiller en viktig rolle nettopp i dag. De sorte oksene, men også de to høye tårnene, med ni tak hver. Antallet tak sier noe om hvor påkostet og ærefull kremasjonen er, skal jeg få vite.
Ombord i de dekorerte, mange meter høye tårnene bæres enda flere offergaver. Og en fugl i bur. Jeg lurer på hva som vil skje med fuglen. Skal den gå med i flammende, som et levende offer?
En mann sitter oppå hver enkelt kiste, som for å passe på og holde liket med selskap. En annen mann står lenger nede på doningen og vekselvis med en skarp fløyte og ropert signaliserer han når de anslagsvis femti bærerne skal løfte den tydelig svært tunge doningen bortover gaten i retning plassen for kremering.
Fremst i følget slår musikanter taktfast på trommer. Slik leder de bærerne og hele følget an i prosesjonen. Rundt meg bæres det på enda mer offergaver. Kvinner, kledd i lilla og rosa bærer skåler fylt med blomster, fine stoffer og mynter i sine hender eller på hodet. Hvilken rolle har de i denne seremonien? Er de avdødes nærmeste slekt?
Vi følger på i flokk, som i et høylytt, men fornøyelig demonstrasjonstog. Underveis dynker brannvesenet bærerne med vann. Lange stråler letter den høye temperaturen i lufta rundt oss, for en stakket stund. Solen steiker i toppen, selv har jeg for lengst gått tom for drikkevann.
Endelig fremme på byens torg, stilles de to tårnene opp. De tre kistene fraktes ned og bæres opp til hver sin okse. Dernest tar de hvitkledde likstellerne likene ut av kistene, legger dem i hver sin okse, sammen med offergavene som lå på kisten. Kvinnenes offergaver blir lagt under oksene og i det oksene bli påtent.
Ikke en tåre felles over den avdøde. Det er det gode grunner til; det vil kunne hindre sjelen i å vandre videre. En vandring de vil avhjelpe de dødes sjeler med. Fuglen i buret blir sluppet ut. Den skal lede de dødes sjel så den finner veien til den andre siden.
Vi var invitert med i begravelsen, som var en offentlig begivenhet for alle som befant seg i og rundt Ubud, som innbyggere og besøkende. Fotografering var akseptert.
