Femte sesong av Mad Men ble nylig lansert i USA. Det har ikke gått upåaktet hen. Heller ikke denne gang.

Magasiner er fylt til randen av portretter med skuespillerne, artikler fra settet og ikke minst – reportasjestoff knyttet til stilen fra 60-tallet. Newsweek har dedisert sitt påskenummer til serien spesielt, og årstallet 1965 generelt. Annonsører har lett i arkivene og funnet den tids aktuelle annonser for trykk. Reklamebyråer har fått utfolde seg kreativt innen rammen av 60-tallets kommunikasjon og estetikk. Estée Lauder har produsert en egen sminke-kolleksjon merket Mad Men, og kleskjeden Banana Republic har lansert en offisiell Mad Men-kolleksjon.

Estée Lauders Mad Men-sminke kolleksjon

Annonser i Newsweek fra 1960-tallet

Banana Republics Mad Men kolleksjon

New Yorkerne søker seg tilbake i tid, til den gang da, når gjelden var mindre og livet så lysere ut.

På kveldstid søker Manhattans borgere bort fra øya og over broa til de stadig nye restaurant-tilbud i Williamsburg. Cocktailbarene lokker med østers og klassiske drinker, gjerne i interiører inspirert av fordums tid. I helgene er restaurantene her så fullbooket, at det anbefales å dra hit i hverdagene i stedet. Boligprisene i området har også skutt i været. De mange businessmenn som regjerer inne på øya er vel like lei av å omgås hverandre som Graydon Carter er lei av å se at penger har overtatt New York. I sin leder i siste utgaven av Vanity Fair innrømmer han en lengten tilbake til den gang da. Det var 70-tallet, han var ung og lovende, og han leide en leilighet i Greenwch Village for en tiende del av sin månedslønn. Det som en gang var et område fylt med skribenter og kunstnere, er nå overtatt av dresskledte investorer (Vanity Fair april 2102).

New York

Kjøttboller servert i retro-interiør. Brooklyn.
Foto: Mette S. Fjeldheim

Brooklyn

Gatebilde fra Williamsburg, Brooklyn
Foto: Mette S. Fjeldheim

Man kan gjerne undre seg over hvor lenge denne fascinasjonen for Mad Men og ’60-tallet vil vare. Men etter å ha passert The National Debt Clock på Sixth Avenue, tenker jeg at nostalgien kanskje har et solid grep om innbyggerne. En evig påminnelse om økende nasjonal gjeld innbyr ikke til å se lyst på fremtiden. Enn så lenge.

Så først når trenden snur og vender seg bort fra det som har vært, det som er trygt,  og atter ser seg mot fremtiden og det ukjente, er det kanskje i et land på vei over kneika, der gjelden og arbeidsledigheten er lavere og fremtidsbildet lysere. Men for nå kan det se ut til at det kan være enklere, for mange, å drømme seg tilbake til den gang da; når alt var så meget bedre, og fremtiden så lystig ut.