Vinmarkene i Cinque Terre: Bevaring av en gammel tradisjon

Mellom tusenvis av kilometer med tørrmur i bratt terreng ut mot havet, ligger Cinque Terres uforglemmelige vinmarker. Her har historiske vindruer og hardt arbeid i generasjoner levert viner som DOC Cinque Terre og den berømte Sciacchetrà-vinen.

Bergenet lesetid: 19 minutter

I flere år har jeg dratt hit, vandret i høyden over havet, mellom vinranker og landsbyer. Cinque Terre er et av de områdene i verden som har en helt spesiell plass i mitt hjerte.

Å vandre mellom vinranker

Jeg kan ennå huske godt følelsen, det året jeg dro hit til Cinque Terre alene for første gang, for å gå tur i dette usedvanlig flotte landskapet.

Jeg husker hvor trøtt jeg var i beina, så god-sliten jeg var etter turen. Jeg husker ennå hvordan det føltes å senere den samme dagen, få servert vin fra området jeg nettopp hadde vandret i. Den ble foreslått til en fisk fanget like utenfor den lille landsbyen jeg satt i. Vel vitende om at også grønnsakene jeg fikk servert til, sitronen og tomatene, kom fra selvsamme område.

Det var lavsesong den gang, en dag tidlig i mars, tilbake i 2016. Det var ikke første gang jeg var i Cinque Terre, men det var første gang jeg dro hit alene.

reklame for egen utgiveslse

På besøk hos vinmakere og i vinmarker i Cinque Terre

Nå er jeg tilbake. Jeg har gjort avtaler med tre ulike vinmakere i og rundt landsbyene i Cinque Terre for å lære mer om dyrkingen, klimaet, produksjonen og tradisjonen i dette området.

Denne gang har jeg tatt turen hit midt i oktober. Jeg er overrasket over at det er så mange turister her, på denne tiden av året. Jeg er overrasket over varmen, over så mange som har funnet veien til stranda og solsengene i Monterosso, over alle fluene som svermer rundt meg inne på toget mellom landsbyene.I det hele tatt: Jeg hadde hverken ventet denne heten eller denne mengden turister på denne tiden av året.

Men straks jeg er oppe i vinmarkene, borte fra togstasjonene og landsbyene er det stille og rolig. Det er lite mennesker å se utenfor de åpenbare turiststedene. Heldigvis, tenker jeg for meg selv.

Possa  – en vinmaker i Riomaggiore

Mitt første stopp er vinmarkene ovenfor Riomaggiore, ikke langt fra Volastra. Jeg er her for å møte Bonanini Samuele Heydi fra Possa. Jeg finner ham helt øverst i høyden, i utkanten av landsbyen.

Vi hilser raskt på, før jeg setter meg inn i den lille bilen hans og sammen kjører vi oppover, oppover og oppover de smale, svingete veiene. Vel fremme parkerer han på siden av veien, like etter en skarp sving og over en bratt skrent ned mot havet. Det er ikke her du glemmer å sette på håndbrekket, for å si det sånn …

Vi krysser veien, han åpner porten og der ligger den: vinmarken Possa. Som en tribune er Heydis hovedvinmark beliggende vendt ut mot havet og det omkringliggende landskapet.

Sammen går vi nedover, nedover og nedover gamle steintrapper og mellom steinmurer. Han stopper i blant, peker og forklarer om arbeidet de gjør med økosystemet rundt vinrankene.

Han forteller om sitt engasjement for den oppvoksende generasjon, og om skoleklasser som får komme hit og lære om økosystem, dyrking og tradisjon.

De terrasserte murene på vinmarkene

Av alle ting var det de terrasserte murene som vekket Heydis interesse til å begynne med vinproduksjon for 20 år siden.

Helt siden han var en ung gutt hadde han studert arbeiderne og teknikken de brukte for å bygge og holde ved like disse steinmurene som har gjort dyrkingen i området mulig. Så nøye studerte han andres arbeid, at han lærte seg selv å bygge slike steinmurer på forsvarlig og tradisjonsrikt vis.

Det er også på grunn av disse murene og de kultiverte markene vi i dag har nettopp slike fine stier og trapper som gjør det mulig å vandre i nasjonalparken Cinque Terre. Steinmurer som har gjort det mulig å dyrke i dette området i tusen år.

– En annen viktig årsak til å holde disse tørre steinmurene ved like, er at de uten vedlikehold igjen vil kunne kollapse under kraftig regnfall, slik vi så i Vernazza og deler av Monterosso tilbake i 2011, forklarer Heydi.

Krevende manuelt arbeid

Som ung gutt kunne Heydi bygge og restaurere slike tørrmurer for egen hånd. Denne interessen førte ham inn i dyrkingen av vindruer etterhvert. For vindyrking og vinproduksjon handler også om å ta vare på tradisjonen og kulturen i området.

– I tidligere tider var det 1200 hektar med dyrket mark i dette området vi står i. I dag er det 100 hektar, sier Heydi.  Han har selv 800 kvadratmeter med vinmarker han disponerer, på 72 ulike eiendommer. Han eier altså ikke alle vinmarker selv, men har lært seg kunsten å dyrke vindruer og lage vin. Det takker han sin læremester fra Barolo for.

Heydi forklarer hvordan mekanisk produsert vin, som jo er billigere å produsere, har gjort det vanskeligere å leve av vindyrking her i området. Det er noe av årsaken til at vinproduksjonen ble redusert i mange år, mener han.

Men nå er vinproduksjonen på vei opp igjen. For nå er det en ny og yngre generasjon som tar opp igjen tradisjonen. Jeg drar til Levanto for å møte en av de yngre vinmakerne i området.

Sementia – vinmaker i Levanto

Levanto ligger like utenfor nasjonalparken, et togstopp unna Monterosso al Mare. Der finner jeg omsider veien til vinbaren La Compera, som ligger godt gjemt inne i den gamle bymuren. Det er her jeg skal møte Ina, som har overtatt som vinmaker etter sin far.

Ina er Levanto-områdets eneste kvinnelige vinmaker, har jeg fått vite. Vinmarkene hennes ligger to ulike steder, med to ulike mikroklima. En av vinmarkene ligger her i Levanto, like ved campingplassen, som Ina for øvrig ogsås driver (ved siden av vinbaren jeg møter henne. Der vokser vinstokker med Merlot og Syrah.

Den andre vinmarken ligger mellom Levanto og Cinque Terres marinereservat. Her vokser det vinstokker med Albarola, Vermentino og Granaccia.

Vinsmaking med «noko attåt»

Hun ber meg smake på vinene. Jeg får litt Tendae Bianco i glasset først. Jeg kjenner tydelig preg av florale dufter og hint av tropiske frukter og urter på smak. Jeg noterer meg smaken av timian og banan.

Jeg plukker med meg en flaske hvit, betaler og takker for meg. Jeg vil så gjerne dele litt av Cinque Terre med de der hjemme. Jeg burde selvsagt kjøpt med meg begge, men det blir med den ene. Jeg er tross alt på rundreise, så det får holde. Men det er ennå en god stund til jeg skal hjemover. Jeg har fortsatt en vinmaker til å besøke. Neste stopp er Vernazza.  

CheO – vinmaker i Vernazza

I Vernazza finner jeg veien til høyden av byen. Her kommer jeg i prat med noen damer som er i samme ærend som meg: Vi skal ut i vinmarken til CheO, lære om dyrkingen og tradisjonen – og ikke minst: smake på vinene som CheO produserer.

Han stiller selv, Bartolomeo Lercari, hilser blidt og leder an veien oppover skrenten bak oss. Det er bratt og landsbynært. Det er smale trapper og det er høye trinn. Bartolomeo beveger seg lett og ledig i kroppen. Det er ikke første gang han forserer disse trappene, for å si det sånn.

Vel oppe i markene får vi storartet utsikt over Vernazza, havnen og havet der ute. Det er mye «Wow!», «Beautiful!» og «Amazing!» som uttales fra vår lille gruppe. Cinque Terre slutter visst aldri å sette spor i stadig nye besøkende.

Den fødte vinmaker i vinmarker

Begge jobbet i Pisa som professorer og etter mange år, valgte de å forlate sitt yrke til fordel for å «grave i jorden» i Bartolomeos hjemtrakter. Det er ikke uten grunn:

– Familien min har drevet med vindruedyrking og vinproduksjon i Vernazza i 500 år, forteller Bartolomeo. Så det er kanskje ikke uten grunn at han ble agronom heller, tenker jeg.

Men det var mer:  – Vi følte et ansvar for menneskeheten, sier Bartolomeo. – Vi måtte ta vare på murene i denne nasjonalparken, sier han. Derfor forlot de altså jobbene sine i Pisa og Bartolomeo flyttet tilbake til Vernazza med sin danske kone.

Den lange reisen mot vinproduksjon

Det er nå 25 år siden Bortolomeo og hans kone flyttet hit. Da ventet en stor oppgave med å tilbakeføre de da viltvoksende og forlatte vinmarkene. Eiendommer som ikke tilhørte familien måtte kjøpes eller leies. Landareal måtte bearbeides. Murer måtte restaureres. Vinstokker måtte plantes. Det tok flere år før vinstokkene begynte å bære frukt.

I 2003 grunnla de merket CheO og i 2010 kunne ekteparet produsere sine aller første vinflasker.

Men så: høsten 2011 kom den store flommen. Murene, markene, vinstokkene – alt ble revet med i den store vannføringen som slo til 25. oktober det året.

Restauranter og butikker ble totalskadet. Togskinnene ble ødelagt og veien ned til landsbyen fullstendig stengt. Frem til togskinnene ble reparert, var igjen sjøveien eneste mulige fremkomstmåte i området.

Siden dette har ekteparet og deres folk klart å bygge skråningene opp igjen. Vinproduksjonen foregår for fullt, og de har mottatt flere priser for sine viner. Særlig stolt er Bartolomeo av sin Sciacchetrà. I vinguiden Gambero Rosso har denne blitt tildelt tre glass (á la stjerner) i 2024-utgaven.

Kjemikaliefri dyrking

Jeg merker meg at vinmarkene til CheO ser annerledes ut enn de jeg stort sett har gått forbi på mine mange vandringer i Cinque Terre. Andre steder i dette området vokser nemlig de fleste vinrankene rundt en pergola. Dette for å skygge for jorda rundt røttene mot sola.

Nå eksperimenteres det med kjemikaliefri dyrking, forteller Bartolomeo. – Vi introduserer nye insekter for å bli kvitt skadedyr. Forskningen hans fortsetter altså ute i markene i hans hjemtrakter.

Liten produksjon og krevende arbeid

– Det er ikke vanskelig å dyrke, mener Bartolomeo. – Jeg er jo agronom, så dette kan jeg. Men det som er vanskelig å lage god nok vin som selger godt og gir nok inntekt.

Nei, det er nok ikke penger som driver vinmakerne i Cinque Terre, det er jeg overbevist om. Det er et ønske om å bevare landskapet, tradisjonen og videreføre kulturen til yngre generasjoner – og til glede for tilreisende som meg. Ikke minst tror jeg det handler om ønsket om å produsere viner av høy kvalitet.

Jeg har ikke lykkes i å finne viner fra Cinque Terre på vinmonopolet. Til det er sannsynligvis produksjonen per vingård for liten. Så tar du turen til Cinque Terre, og finner du en vin du liker, gjør du lurt i å kjøpe en flaske eller to med hjem.

I min guide Cinque Terre på 1-2-3 vil du blant annet finne tips til hvor du kan smake viner, besøke vinmarker og mye, mye mer. Du finner den i min nettbutikk her. ^{(reklame for min ebok)}

Litt vinfakta fra Cinque Terre

Cinque Terre DOC er laget av Bosco og Albarola (som begge kommer fra dette området), sammen med Vermentino. De er tørre, strågule og ofte med floral eller urteduft. Gjerne med hint av honning og sitrusfrukt. Serveres ofte til typisk lokale retter, som pasta med pesto, grønnsaksretter, hare, og selvsagt sjømat.

Sciacchetrà er en søt dessertvin med lang tradisjon i Cinque Terre. Vinmakere velger ut de beste druene fra de tre variantene Bosco, Albarola og Vermentino og henger dem til tørk i opptil 50 dager. (Bosco er druen som er mest egnet til dette).

Heydi fra Possa fortalte meg tradisjonen om å spare de beste vinene til større anledninger, som barnets fødsel, dåp, ekteskap m.m. Det er kostbare saker, men har også lang holdbarhet.

Cinque Terre er langt mindre kjent for røde viner, men det blir produsert både røde og roséviner i området.

I min reiseguide Cinque Terre på 1-2-3 får du oppdaterte tips til hvor du kan dra på vinsmaking og mye, mye mer. (reklame for mine e bok)

---

---