Masada og fjellets hemmeligheter

Flere av mytene om ørkenfestningen Masada er muligens usanne, men det gjør bare besøket enda mer spennende.

Tekst og foto: Hans Henrik Fafner

Det tar rundt en halv time å bestige Masada. Til fots. På avstand ser det ellers fryktinngytende ut, der det ligger i ensom majestet i ørkenlandet ved Dødehavet, med bratte fjellskrenter på alle sider. I geologien heter klipper som dette en horst. Men klippen er tilrettelagt en rampe av sand og grus. Dermed kan man ganske uproblematisk komme rett opp til toppen – hvor det er storslått utsikt over hele området.

Nettopp denne rampen er en viktig del av historien som har vært med til å gjøre Masada til et av de mest besøkte steder i hele Israel. Rampen ble nemlig bygget av romerne, da de i oldtiden inntok festningen på toppen av fjellet. Dette er en historie med mye drama og en hel del uklare omstendigheter, noe som bidrar til å gjøre stedet enda mer fascinerende.

Det jødiske opprør

Vi skal langt tilbake i tiden: I år 66 gjorde den jødiske befolkning opprør mot romerne, som hadde besatt landet. De var særlig misfornøyd med den høye skatten som skulle betales. Opprøret bredte seg til hele landet, og først i år 70 lykkes romerne i å gjenopprette roen i området. For å statuere et eksempel, ødela de jødenes tempel i Jerusalem, og de dyrebare gjenstandene fra templet fraktet de med seg til Rom. Ved Forum Romanum i Roma kan man i dag se Titusbuen, som ble oppført i forbindelse med triumftoget efter seieren.

Men den gang var det en liten gruppe jøder som nektet å gi opp; de forskanset seg på toppen av Masada. Først tre år senere lyktes romerne i å innta festningen og sette en endelig stopper for opprøret. Avslutningen tok imidlertid en overraskende retning; da legionærene nådde frem, ble de møtt av total stillhet. De 967 jødiske opprørerne hadde valgt å unngå ydmykelsen av å bli tatt til fange ved at begå kollektivt selvmord.

Kong Herodes’ fort

Den dramatiske fortellingen surrer i bakhodet, mens vi bestiger fjellet. Under oss kan vi se restene av de romerske leirene som kvadrater i landskapet. Over oss reiser murverket på Masada seg. Vi har ankommet tidlig på dagen og solen har så vidt begynt å stå opp over fjellene ved Moab på den andre siden av Dødehavet.

Toppen av Masada er et stort, flatt område, der kong Herodes bygget et fort. Dette skjedde mellom år 34 og 37 f.v.t., altså rundt hundre år før opprøret. På den nordlige enden av klippen bygget han seg et palass som ligger på tre terrasser under hverandre. Her kan man fortsatt se søyler og flotte mosaikker – utover den fantastiske utsikten over Dødehavet. Herodes fikk også oppført en lang rekke bygninger, ikke minst de imponerende cisternene som kunne holde borgens beboere forsynt med vann i minst et par år.

Masada var med andre ord perfekt for de jødiske opprørerne, og det leder oss frem til, hvem de egentlig var. Den store israelske arkeolog Yigael Yadin, som stod for utgravingen beskrev dem i sine nedtegnelser som ’zeloter’. Det er en fellesbetegnelse for alle de jødiske opprørsgrupper på den tiden, og betegnelsen har en klang av heltemot. I dag mener forskningen imidlertid at de snarere var ’sikarier’. Ordet kommer av sika, som betyr dolkpå latin. Dette ble de kalt, fordi de var religiøse fanatikere som alltid hadde en dolk i ermet. Jeg kommer til at tenke på Islamisk Stat og den slags.

Fortidens drama

Varmen begynner øke på, etterhvert som solen kryper opp på himmelen. Dødehavet ligger 400 meter under havets overflate, så det hele er som en gryte, hvor det alltid er varmt. Den disige heten skjuler den jødiske oldtidsbyen Ein Gedi lenger nord, som i dag er en kibbutz med store plantasjer med daddelpalmer. Og jeg husker Jodi Magness fortelling om hvordan fanatikerne fra Masada i påsken år 68 drepte 700 av byens innbyggere, da de plyndret den for at skaffe forsyninger.

I dag er det stille her, men likevel synes fortidens drama å henge igjen ved ruinene. Et sted har opprørerne satt i stand en synagoge i en av de gamle bygningene fra Herodes’ festningsanlegg. Søylene står ennå, og man kan se benkeradene, som ble murt langs veggene, slik at mennene kunne sitte under gudstjenesten. Med litt fantasi kan man fint se det hele for seg. Men vi vet faktisk ikke med sikkerhet hva som egentlig har foregått akkurat her. Vi ved bare at det har vært dramatisk – og det er en del av den fascinerende siden ved Masada.

---

Tvil om det kollektive selvmord

I den senere tid har moderne historikere stilt en del spørsmål til Masada-myten, og nylig samlet Jodi Magness alt i sin nye bok om Masada.Magness er professor i arkeologi ved University of North Carolina og Hans Henrik Fafner møtte henne i Tel Aviv.

Det kollektive selvmord ved Masada har stått som symbol på den ultimate stolthet og offervilje, og som et nasjonalt symbol for mange israelere. ”Masada skal aldri falle igjen!” ble det sagt, og Masada ble dermed brukt som et bilde på det moderne Israel som ville forsvare seg selv til det ytterste.

Men er den populære fortellingen om det kollektive selvmord på Masada virkelig sand? Faktisk vet vi ikke om det kollektive selvmordet noensinne har funnet sted.

Den eneste skriftlige kilde vi har, er den jødiske-romerske historikeren Josefus Flavius’ store bok, Den jødiske krig. I den senere tid har moderne historikere stilt en del spørsmål til Masada-myten, og nylig samlet Jodi Magness alt i sin nye bok om Masada. Magness er professor i arkeologi ved University of North Carolina og Fafner møtte henne i Tel Aviv.

— Det kan umulig stemme at romerne beleiret Masada i tre hele år, slik som vi normalt hører det fortalt, sa hun, da vi møttes i en hotellobby.

Det høres riktig ut: I dag er det enkelt nok at komme til Masada, og på den andre siden av fjellet kommer man til toppen på noen minutter med en moderne taubane. Men i oldtiden var det øde her, og det var en enorm jobb å frakte forsyninger frem til de 8000 romerske legionærer og alle de andre mennesker som fulgte med hæren. Derfor skulle det gå raskt.

Andre forskere har beregnet at man med de tekniske hjelpemidler romerne den gang hadde til rådighet, kunne bygge rampen på syv uker eller enda litt lenger. Og da den først var ferdig, hadde romerne ingen grunn til å vente lengre. På toppen av rampen kan man se at de har sørget for plass til å plassere rambukkene som skulle slå hull i muren inn til festningen. Man får gåsehud ved tanken på hvordan det er gikk til.

Professor Magness sier at historien er usannsynlig nettopp fordi jødedommen forbyr selvmord på det strengeste. Dessuten ble det under utgravingen på begynnelsen av 1960-årene funnet kun rundt 25 skjelettrester. — Vi vet ikke en gang om de stammer fra jødiske opprørere, romerske soldater eller byzantinske munker fra en langt senere tid, forteller Magness. Men hun legger til at romerne sannsynligvis ville ha sørget for å begrave alle likene etterpå. Det var slik de pleide å gjøre det, så det kan godt hende at det et sted i ørkenen finnes en massegrav og venter på arkeologene.

---

Å reise til Masada i Israel

Slik kommer du dit

Det finnes flere lokale byråer som arrangerer dagstur til Masada. For eksempel har Abraham Tours en daglig ”Masada Sunrise”. Da kjører man fra Tel Aviv klokken 02:00, slik at man kan stå på toppen av klippen når solen står opp.

Om dagens situasjon i Israel

Israel er ofte i mediene som følge av den anspente situasjonen i landet. Det skjer med jevne mellomrom at  konflikten mellom israelere og palestinere blusser opp. Hans Henrik Fafner anbefaler derfor å unngå konfliktens brennpunkter, som er Gazastripen og visse steder på Vestbredden. Der hvor turistene ferdes er det normalt fred og ro, forteller Fafner, som selv bor i Tel Aviv.

---