Arkitektoniske perler og en levende utekultur er en del av Tel Aviv – en by som har begynt å verne om sine gamle bymiljøer. Hans Henrik Fafner er Midtøsten-ekspert, og her tar han oss med på en runde i Tel Avivs historie, arkitektur og matkultur.
Tekst og foto: Hans Henrik Fafner
Napoleon, korsfarerkongen Richard Løvehjerte og den romerske stattholder Pontius Pilatus som korsfestet Jesus; de har alle sammen satt sine bein Jaffa, den eldgamle havnebyen ved den israelske middelhavskyst.
Havnen ligger her som den alltid har gjort. Men det virker ikke som om de to fiskerne på kaien kjenner på historiens sus. De har det travelt med å gjøre båten klar for å dra til havs ute på Middelhavets myke dønninger denne lune kvelden.
Nesten som var den en teaterkulisse, kravler byens sjarmerende gamle hus i arabisk byggestil opp av klippen der Jaffa har ligget i årtusener. Faktisk har man her funnet spor av menneskelig tilstedeværelse hele ni tusen år tilbake i tid. I dag er det nok flere fritidsseilere enn fiskere i havneområdet, men stemningen er likevel bevart. Her er stille og det er helt klart et sted hvor folk kommer for å roe ned tempoet.
Forstaden til Jaffa
Og det kan det være behov for på disse kanter. Jaffa ligger fullstendig omgitt av storbyen Tel Aviv og det er denne jeg vil vise deg. I Jaffa er det fortsatt mange som kaller Tel Aviv for ’forstaden’, for det var herfra en gruppe jødiske utflyttere i 1909 dro ut og bosatte seg i det som den gang da ikke var så mye annet enn sanddyner.
Siden da er det gått fort. Noen ganger litt for fort.
Jeg har fått vite at det faktisk har vært byplanleggere her på et tidspunkt. Men det er nesten som jeg kan se for meg at de skrikende rømte byen da den vokste mer eller mindre anarkistisk. Det er betong overalt, det er støvete og tempoet hektisk, og folk i alt for mange biler ser ut til å sette sin ære i å bruke bilhornet.
Hyggelig bymiljø
Men når man har kommet over det første brutale kultursjokket, begynner Tel Aviv å vise seg fra en mer vennlig side. Jeg møter Rothschild Boulevard, med de store morbærfilentrær i den brede midtrabatten og de mange cafeene og restaurantene. Dette er et av flere pustehull i byen. Og det er gjennom disse fredfylte flekkene at byen nå om dagen gjenoppdager sin korte historie.
De gamle bygningene fra starten på det hele blir nå forsiktig satt i stand. Dette er ikke Jaffa, og det er heller ikke det gamle Jerusalem, som ligger oppe i fjellene kun 60 km unna. Tel Aviv kan ikke bortforklare at den er ti ganger yngre enn Oslo, men den er i ferd med å forvandles til et sted med massevis av hyggelige bymiljøer og sjarme.
Sykkelbyen Tel Aviv
Jeg går oppover en lite gate som heter Bialik. Den er oppkalt etter nasjonaldikteren som en gang bodde her og som var med på å gjøre byen til det kultursentrum den i dag er. Men gaten var forsømt i mange år. På en liten plass oppe ved enden bygde en optimistisk sjel for mange år siden et hotell. Men da turistene aldri helt kom dit, gikk han konkurs i 1924. Siden ble bygningen til rådhus, og i dag er det et bymuseum her.
Naboeiendommen ligner fortsatt en ruin, men en mann på stedet forklarer at den også vil bli bevart og ført tilbake til sitt gamle selv. Her er så stille at man kan høre fuglene synge, mens lyden av storbyen i bakgrunnen blir som et fjernt sus.
Et par syklister kommer forbi. For få år siden var det livsfarlig å bevege seg på sykkel gjennom Tel Aviv, men nå gjør de lokale det. Og til glede for også turistene, har Tel Aviv i dag flere bysykler enn en gjennomsnittlig europeisk storby.
Og snart åpner Nobu …
Mange av de gamle husene ligger her i kvarteret. I gaten Montefiore er en av de blitt til et lekkert lille boutique hotel med kun 12 værelser. Selve bygningen er fra 1924 og stilen er eklektisk. Innen arkitekturen betyr dette at man kombinerer forskjellige stilarter, som egentlig ikke passer sammen, men som likevel går opp i en høyere enhet.
Hele Tel Aviv virker på en eller annen måte eklektisk. Før det ble hotell, rommet huset i mange år forskjellige små tekstilvirksomheter. Men disse er nå lukket eller flyttet dit hvor lønningene er lave. Dermed har bygningene stått tomme i mange år.
Eierne lot bygningene forfalle så mye for å kunne få lov til å rive dem ned og i stedet sette opp høyhus i betong. Men bystyret grep inn, stilte nye krav om byutvikling, og det er en av grunnene til at mange av de gamle perlene nå har overlevd tidens tann.
→ Les også: Tre hotellperler i Tel Aviv av Hans Henrik Fafner
Like om hjørnet, nede på Rothschild, ligger en annen gammel rønne. Denne er nylig blitt kjøpt opp av Robert de Niro, som vil åpne et hotell der. Det kommer til å hete Nobu, for han samarbeider med den japanske mesterkokken Nobu Matsuhisa som skal åpne restaurant på gateplanet. Det er det samme konseptet som er brukt på lignende prosjekter i Beverly Hills, Milano og London, Qatar og Aspen, og det sier noe om Tel Aviv. Det tradisjonelle jødiske kjøkken og de mellomøstlige spesialiteter finnes fortsatt, men plutselig kan man også finne reelle gourmetrestauranter.
UNESCO-vernet Bauhaus-arkitektur
Og vi skal ikke glemme bauhaus, som er en interessant historie i seg selv: Tel Aviv vokste raskt i 1930-årene, da mange tyske jøder flyktet fra nazismen. En del av dem bosatte seg i Tel Aviv. De hadde ingen ambisjoner om å bli bønder ute i kibbutzene, men ville overføre cafelivet fra Berlin og Wien til Midtøsten. Det gjorde de, men de trengte også noe å bo i. Nettopp på det tidspunktet var forholdet mellom lokale jøder og arabere i krise, så de arabiske bygningsarbeiderne forsvant.
De jødiske innvandrerne hadde ikke kunnskaper om bygningsskikk, så de måtte finne noe enkelt. Det ble bauhaus, som med sine rene linjer og enkle struktur er enkelt å ty til. Stilen oppsto i Tyskland i slutten av 1920-årene, og ettersom Hitler hadde sett seg lei av bauhaus, var jo saken klar: Man bygde bauhaus fordi det var enkelt og raskt, og samtidig kunne jødene vise fingeren til den tyske diktatoren!
Det er rundt 3000 bauhaus-bygninger i Tel Aviv. Det er den største konsentrasjon i verden og av den grunn har UNESCO satt byen på sin verdensarvliste.
Pustehull i industrikvarteret
Tel Aviv er en by som er full av overraskelser og kontraster. Nytt blandes med gammelt, og midt i et nedslitt kvarter finner man plutselig de lekreste pustehull.
Et godt eksempel er Coffee Bar, som vi ble anbefalt. Dette er en av byens trendy spisesteder, og man må nok til Israel for at forstå hvordan noe slik kan la seg gjøre. Gaten er ikke spesielt appetittvekkende. Coffee Bar ligger midt i et gammelt industrikvarter, som langsomt er i ferd med å ble en del av byens sosiale liv. Bygningen er funksjonell betong fra 1970-årene, og naboene er bilverksteder og småindustri. Men, som de sier der, så er det jo enkelt å finne en parkeringsplass når man skal ut og spise om kvelden.
Tankegangen fungerer. Selv på en vanlig hverdagskveld som denne, er det gjester ved alle bordene. Dette er ingen turistfelle; klientellet er utpreget lokalt og restauranten er kjennetegnet for det moderne Tel Aviv. Der er kjøtt på menyen og et godt utvalg av fisk fra havnen i Jaffa. Den kulinariske tilnærmingen er ikke spesielt ‘midtøstlig’, men den er derimot tidstypisk ved at kjøkkenet ikke har noe imot å blande melk og kjøtt. I tillegg er det også et godt utvalg av skalldyr.
Restauranten er med andre ord ikke kosher, hvilket vil si at den ser stort på de tradisjonelle jødiske spiseregler, og nettopp dette er Tel Aviv i en nøtteskall. Byen setter en stolthet i å distansere seg fra Jerusalem, hvor den religiøse dominans er svært tydelig – noe som det viser seg eksempelvis i byens kvelds- og natteliv. Coffee Bar holder også åpen fredag kveld, altså på den jødiske sabbat, hvilket ville være en sjeldenhet i Jerusalem.
Lokale mattradisjoner
Det er ikke spesielt billig å spise i Tel Aviv. Men liksom resten av byen har gitt seg selv et løft i de senere år, kan mange av byens spisesteder godt holde en internasjonal standard. Tilberedningen er enkel og estetisk, men først og fremst smaker det himmelsk. Og vil man gjerne ha noe virkelig lokalt, er der mange israelske viner på menyen, og de fleste av dem er ypperlige.
I det hele tatt velter byen seg i muligheter, og det behøver ikke koste en formue. Midt mellom fruktbodene i kaotiske Carmelmarkedet, hvor hele byen kommer for at handle, kan man få seg et svalende glass humle fra et av landets mange mikrobryggerier, og like i nærheten ligger et lite sted som er stylet som en synagoge men som serverer hjemmelaget hummus så fuglene synger.
Eller hva med at prøve en sabich? Dette får man servert i pitabrød, og den ligner en falafel, men kikærtene er byttet ut med aubergine. Sabich er en irakisk spesialitet, og den er et godt eksempel på hvordan jøder er kommet hit fra hele verden og har tatt sine hjemlige delikatesser med. Navnet sier nesten seg selv – stedet heter ‘Humus’ og det ligger i Carmel nummer 11.
Carmel-markedet
Også på gateplan er der fristelser for smaksløkene, og fastfood behøver ikke være den typiske falafel, som etterhvert er blitt like så vanlig i mange europeiske storbyer. Langt nede i Carmel-markedet står en kvinne og baker ferske flattbrød. Hun er druser, og er altså fra et religiøst mindretall som for 800 år siden brøt med shiaislam. Det bor drusere i det nordlige Israel, og kvinnen, som presenterer seg som Amira, reiser til Tel Aviv hver dag for at selge fersk flattbrød med labaneh, en lokal geiteost.
– Jeg er en del av Tel Aviv, smiler Amira. – Byen er full av forskjellige mennesker, og man kan gjerne si at jeg er en del av tradisjonen midt i alt det nye.
Hun prater mens hun smører labaneh på flattbrødet. Så følger et rundhåndet skvett hjemmelaget olivenolje og noen dryss zaatar, som er en lokal krydderurt, blandet med sesam og oregano. Men raske bevegelser ruller hun det hele sammen og rekker det frem med et Beteavon! som er hebraisk og betyr Velbekomme!
Forvirret? Det er ikke rart, for slik er Tel Aviv; kaotisk, hektisk og langt mer mellomøstlig enn man kanskje skulle tro. Duftene og lydene overalt; man må da kunne unnslippe det et sted for å få ro mellom ørene og litt orden på tankerne!
Jo, selvfølgelig, byen ligger jo like ved Middelhavet. Her er en kjønnsadskilt strand for religiøse mennesker, en annen for hundeeiere, men det meste er for mennesker som bare vil nyte varmen fra solskinnet i den fine hvite sanden. På avstand av byen og likevel midt i det hele.
Reisetips til Tel Aviv
Beste tid å dra
Sommeren kan være ganske varm etter norske forhold, så det er absolutt en fordel å besøke Tel Aviv i september-oktober eller april-mai.
Overnatting i Tel Aviv
I Tel Aviv er det overnattingsmuligheter for enhver lommebok. Langs strandpromenaden (Tayelet) ligger de store hoteller på rad og rekke, og litt bakenfor finner vi de mindre boutiquehotellene i de gamle gatene. Airbnb er veldig stort i Tel Aviv, som også har mange hosteller. En morsom og budsjettvennlig mulighet er Jaffa Old Hostel, som ligger midt i loppemarkedet.
→ Les også: Tre hotellperler i Tel Aviv
Reise til Tel Aviv
Norwegian har nylig startet en direkterute mellom Oslo og Tel Aviv. I tillegg er det gode forbindelser med Norwegian via København eller med Pegasus via Istanbul. Mange velger også å fly med Austrian, som har et kort stop med flyskift i Wien.
Det går tog fra Ben Gurion flyplass til Tel Aviv på et kvarter, og det er enkelt å kombinere en reise til Tel Aviv med en reise til Jerusalem, 60 km unna. Om kort tid vil det bli forbindelse med hurtigtog via flyplassen og som kun vil ta 28 minutter.
Gjesteskribent Hans Henrik Fafner
Hans Henrik Fafner er dansk journalist og Midtøsten-ekspert med fast base i Tel Aviv de siste 25 år. I tillegg til å være korrespondent i en årrekke, har han utgitt flere bøker. Fafner er også foredragsholder og reiseleder.
Tidligere publiserte saker fra Tel Aviv
→ Fristedet Tel Aviv
→ Matbyen Tel Aviv
→ Streetwise Tel Aviv
→ Tel Aviv. Midtøstens New York
