I dag er det 25 år siden Berlinmurens fall. Selv var jeg der for første gang like etter dette. Og selv da, i 1990, var muren høyst tilstedeværende i bybildet. Fortsatt var skillet mellom øst og vest stort.
Denne artikkelen er fra 2014. Den får bli med videre som #reiseminne
Selv var jeg 17 år, og på reise med tysk-klassen på videregående. Det ble en dannelsesreise for livet. Minnene har begynt å ‘fade’ noe, akkurat som bildene. Men noen ting sitter fortsatt i. Noe av det vi så, det vi lærte, hørte og de inntrykk vi satt igjen med, tror jeg vi alle vil ha med oss for alltid.
Vi besøkte Berlin både i øst og i vest. Skillet var stort. Bygningene, levestandarden, menneskene – alt var annerledes. Eller slik husker jeg det, i hvert fall. Som mange andre sikret jeg meg en bit nedtagget mur, en suvenir, til minne om det som ikke må skje igjen. Murbiten har jeg fortsatt, tatt vare på et sted her hjemme. Og disse bildene, grå, falmete, de fleste knipset gjennom en vindusrute på en buss i bevegelse, med et dårlig kamera og filmrull fra Kodak. Jeg husker de store bygningene, Der Reiches Tag, Olympiastadion, konsentrasjonsleiren, muren. Den nedtaggede, hullete, muren.
Jeg husker også vitnebeskrivelsene, om alle de som prøvde å flykte over, til friheten, eller sine kjære, og som ikke klarte det. Og jeg husker da jeg vel tilbake i Norge plutselig fikk en telefonoppringning fra noen tyskere jeg ble kjent med i Berlin, som i gledesrus tenkte på hun norske skoleeleven de hadde møtt for litt tilbake siden. De ringte for å gi statusmelding fra 1 års markeringen etter at muren var falt.
Og gjennom det grå telefonrøret, som nesten alle jeg kjente hadde make til på 90-tallet, hørte jeg glade stemmer, rop, musikk og sang – og raketter. Det var fest! Det er vel grunn til å tro at det er det også i dag.
Denne reisen gjorde så sterkt inntrykk, at jeg regner den som en av 10 reiseopplevelser som har formet meg
