På hamam i Istanbul

Jeg er på hamam i Istanbul og ligger og døser som et lite barn.

På en benk, under et stort, hvelvet tak ligger jeg i horisontalen og snuser inn dufter, lytter etter lyder og kjenner på følelsen av å ha beveget meg utenfor egen komfortsone i jakten på reiselykke og ekte tyrkisk kultur. 

Jeg er myk i huden og innsmurt med oljer. Sterke, varsomme hender masserer meg, knar erfarent stive skuldre, ømme muskler.

De store, åpne marmorveggene gir et ekko av vann som sildrer, skvetter og spruter, av plastsandaler som subber over de glatte, våte flatene, vannskåler som slår mot marmor, en summing av kvinnestemmer i prat. Jeg kjenner meg søvnig, så søvnig. De eteriske oljene, det varme vannet, den stille atmosfæren har gjort sitt. Jeg svever inn og ut av denne verden, bedøvet, sløvet i sinnet.

Og så: Aaaaha, aaaaaaaha, lyder det brått, over meg, rundt meg, kallet kommer fra alle kanter. I minaretene rundt denne hamam’en, over hele denne byen, kalles det til bønn. Fra Den blå moské like ved, fra alle byens moskéer, lyder bønnekallet.

For mine ører, en gjentakende nynning, synging, kalling på et språk jeg ikke forstår, men som jeg vet lyder slik: Allahu akbar Allahu akbar. Er det mulig å oppleve noe mer eksotisk, husker jeg at jeg tenker, der jeg ligger, varm i kroppen, stinn av inntrykk, etter å ha beveget meg langt utenfor egen komfortsone, et sted langt unna Norge.

– Are you okey? spør Julya.

– Oh, yes, svarer jeg. I feel just like a baby. Og merker at jeg mener det.

Klisjeene sitter lett nå. Jeg kan ikke beskrive det bedre. For sånn føles det virkelig, å bli kledd naken i et marmordekket, varmt rom, skylt med enda varmere vann, som blir hellet over kroppen, over hodet, bronseskål for bronseskål. Dernest skrubbet og vasket fra topp til tå, for så å bli lagt på en benk, gnidd inn med olje. Som en baby har jeg overgitt meg til en annen kvinne, latt henne ta min skjebne i egne hender. Det føles rart, og det føles fremmed. Og det bør oppleves.

For dette er en ekte Istanbul-opplevelse, med røtter tilbake til det ottomanske riket, der dette ritualet var en del av den sosiale normen, for både fysisk og åndelig renselse for menn og kvinner, i separate rom og kjønnsinndelt fellesskap.

Den åndelige renselsen er en viktig del av det tyrkiske badet, det er derfor hamam’ene gjerne befinner seg like i nærheten av en moské; den som har renset seg i et av de offentlige badene like før bønnetiden trenger ikke gjennomgå den rituelle renselsen ved inngangen til moskéen – badet er en del av det religiøse ritualet.

For en ekte hamam-opplevelse, dog tilpasset turister, anbefales herved Hürrem Sultan Hamam. Dette badet ble bygget i 1556 av Mimar Sinan, og ligger mellom Sultanens palass og Den blå moské. Det fungerte som offentlig bad helt frem til 1910, og ble restaurert i 2008.

For å booke en behandling, se nettsiden til Hürrem Sultan Hamam her.

Reiselykke®️ inneholder mer enn 800 artikler fylt med gratis kvalitetsinnhold, basert på personlig gjennomførte reiser, skrevet og kuratert til nytte for et stadig økende antall lesere. Det er ikke tillatt å kopiere hele eller deler av teksten. Merk at steder, priser og nettsider kan endres over tid. Reiselykke Media er ikke ansvarlig for nettsider det lenkes til. Innspill, ris og ros bes sendes til post@reiselykke.com

Mette S. Fjeldheim

Kulturjournalist, skribent og grunnlegger av Reiselykke. Jeg forsøker å inspirere til ansvarlig turisme gjennom mine artikler om reiser i kultur og natur, smak og litteratur.

error: Content is protected !!