Da pandemien snudde livet på hodet, fant jeg veien inn i dyrkingens verden. Å dyrke mine egne grønnsaker ble en givende, nærende og spennende utfordring i en krevende tid. Nå er jeg in it for the long run.
I løpet av de første to årene lærte om alt fra kompostering og mikroliv, til samplanting – og hvordan alt henger sammen med alt. Og det viste seg at det ikke var et blaff. For dette er min tredje sesong, og jeg er alt i god vei å tenke på neste års produksjon. Jeg har alt begynt å ta frø fra egne planter, tørke dem og ta vare på dem i merkede konvolutter.
Der læringskurven første år knapt kunne vært brattere, ble min andre sesong som hobbydyrker en bekreftelse på at jeg sannsynligvis er blitt en som driver og dyrker sine egne grønnsaker. Mitt tredje år har vært et år der ikke alt gikk etter planen, men som bare har gitt meg større visshet i hvor viktig det å grave i jorda og lære av naturen har blitt for meg.
Men selv om det å dyrke sin egen mat er givende i form av å produsere egne spiselige produkter med en smak du ikke finner maken til i butikken, ligger det også mye mer i det ha en liten kjøkkenhage enn mat på bordet.
Dette er noe av det jeg har lært av å dyrke min egen mat:
1. Veien er målet
Å dyrke handler om prosessen, ikke bare resultatet. Det er ikke gitt at det du sår gir frukter. Og blir det spiselige vekster av det jeg sår, tar det også tid – av og til uker, men oftest måneder. Med andre ord: Skal jeg drive med dyrking, må jeg like hele prosessen; fra å så noen frø, følge dem gjennom spiring og gjerne forkultivering, og helt frem mot spiselig mat – som også smaker godt.
2. Å dyrke er fysisk krevende – og tar mye tid!
Å bygge en kjøkkenhage krever fysisk aktivitet og tunge løft. Det handler om å bære, løfte og å spa. Jeg må fylle på med god jord og gi jorda næring. Det skal vannes, gjødsles og knipes av. Planter må flyttes, få større bolig og atter mer næring og rik jord.
3. Å dyrke er spennende og utfordrende
Jeg vet ikke om bønnene jeg satte sent vil bli noe av. Men vekstene vokser, så jeg er fortsatt ved godt mot. Da jeg satte gresskar i fjor, lurte jeg lenge på om det i det hele tatt ville komme noen. Det gjorde det: Tre flotte som fikk bli deilig suppe. Jeg var også lenge i tvil om jeg fikk noen squash i det hele tatt. Så langt har jeg hentet inn tre – flere er på vei. Men årets agurker gikk langt fra som i fjor. Da fikk vi flere enn vi kunne spise, så det ble syltede agurker langt ut over høsten og vinteren.
Jeg var sent ute med tomatene i år. De første har begynte å rødme, heldigvis, men neste år skal jeg gjøre som i fjor: sette noe allerede i desember / januar. Så sikrer jeg meg en lang sesong. Og hvorfor vokser gulerøttene så sakte?
På tredje året er jeg fortsatt en fersking i dette gamet, og har derfor ikke erfaringsbakgrunn nok til å vite hva som fungerer og hva som kanskje ikke vil fungere. Hvorfor noe som fungerte bra et år, ikke gjør det det neste. Det gir en ekstra dimensjon, og ikke minst – stor glede når jeg får det til.
4. Å dyrke er givende
Å dyrke sin egen mat og bidra til matbordet på denne måten, med økologiske dyrkede grønnsaker, og samtidig vite at jeg tar vare på naturen og jorda rundt – er givende. Det blir ikke mer kortreist enn dette! Jeg legger til rette for at naturen, frøene, spirene og det levende livet rundt meg kan gi meg føde, og derfra gi næring tilbake til naturen.
5. Å dyrke er bærekraftig
Jeg inspireres av prinsippet om permakultur og målet er å dyrke med vekselbruk. Slik skal jeg kunne dyrke i den samme jorden, om og om igjen, ved samplanting og å veksle på hvilke sorter jeg dyrker de ulike stedene
I fjor begynte meg med bokashi, slik at mitt eget matavfall blir næring i stedet for søppel. Det skaper god vekst for planter og mikroliv.
6. Mikrolivet trenger næring, jorda trenger mikrolivet
Med økologisk dyrking trives mikrolivet i plantekassene. Der har jeg puttet inn løv, kvister, noen gamle vedkubber og dekker jorda med ferskt plenklipp. Mikrolivet, sammen med meitemark, bryter ned alt dette og skaper næringsrik, levende jord, som plantene trives i.
7. Kompostering og fermentering gir god næring
Stadig ny næring i form av bokashi– og neslevann gir godt miljø for mikroliv og plantene som vokser der. Når fermentert matavfall kommer i kontakt med jorda, blir denne til ny, næringsrik jord.
Jeg har også bygget min egen kompostbinge for og av kvister og greiner. Dette kommer til å bli brukt i fremtidig jord, og i mellomtiden gir det gode forhold for kryp og insekter. Jeg har satt opp en jordfabrikk, der jeg fyller bokashi oppi en grøt av jord, løv og gressklipp.
Det er fascinerende å lære om hvordan det hele henger sammen.
8. Kjøkkenhagen gjør biene og humlene glade
Med varierte vekster i kjøkkenhagen, i tillegg til den ville naturen rundt hageflekken min, gjør at biene og humlene trives. Jeg har bevisst valgt ut blomster og urter i potter, rundt omkring i kjøkkenhagen. Jeg har latt deler av plenen stå uklippet, med omsorg for pollinererne.
Aldri har jeg hatt så mye bier og humler i hagen som i fjor. I hvert fall har jeg aldri tidligere lagt merke til dem i så stor grad. I år er jeg mer usikker. Var det færre i år? Eller hadde jeg bare mindre tid denne våren til å være helt tilstede og merke dem alle?
Det jeg vet, er at det i fjorårets kasser vokste rikelig med gresskar- og squashblomster og biene og humlene trivdes riktig godt. Årets produksjon har vært med mindre fokus på disse vektene. Jeg har hatt en annen type squash enn i fjor og ikke satt gresskar i det hele tatt. Kanskje er det derfor jeg har sett færre pollinatorer i kjøkkenhagen i år?
Jeg noterer det til neste år: Gresskarplanter må til! For inni disse digre klokkene bader biene og humlene i pollen. Det fikk de ikke gjøre i år.
9. Balanse og sameksistens
Å styre og stelle i hagen gir ikke bare glede, det er også med på å gi balanse i hverdagen. Der glemmer jeg nærmest tid og sted og kan sitte i mange minutter og bare se humla suse. Jeg ser hva som utvikler seg – hvordan tomatene endrer farge, hvordan agurkene vokser, hvordan sukkerertene formerer seg.
Å være så tett på naturen, det grønne livet så mye som jeg er, gjør at jeg lærer mye mer om naturen rundt meg også. Jeg lærer å se oss i symbiose, i samarbeid, som to parter som må samarbeide mer enn konkurrere. Naturen gir til meg, og jeg gir tilbake.
10. De viktige insektenes rolle i kjøkkenhagen
Hele oppveksten min var jeg ikke bare skeptisk, men regelrett livredd små krypdyr. Det henger naturlig sammen med et uheldig møte med en diger maurtue som liten femåring.
Imidlertid, etter at jeg begynte å utforske verden som reisende, kom jeg stadig tettere på småkryp og har gjennom ulike utflukter, safariturer og guidede jungelturer lært mer om de fascinerende krypene.
Etter at jeg begynte å grave i jorda, har jeg også lært mer om hvor viktige småkrypene er, ikke bare for å gi god jord, eller for beplantningen, men også hvor viktige de er for balansen i naturen. Alle krypene ser ut til å ha sin plass og oppgave.
Men brunsneglene, de kommer nok aldri inn i varmen hos meg. I år har det vært færre av dem også.
Instagram @villmarkshagen
Hvis dyrking interesserer deg, følg meg gjerne på Instagram @villmarkshagen – det er der jeg deler oppdateringer om hva jeg dyrker og sanker og erfarer i mitt forsøk på å lære meg kunsten å dyrke maten min selv.
