Reisen som identitetsbærer

Hvorfor reiser vi og hvordan gjør vi det? Ønsker vi å slappe av og nyte livet? Reiser vi for å dele bilder på sosiale medier som skiller seg ut fra venners Instagram-feed? Eller reiser vi for å møte nye mennesker og kulturer?

For en liten stund siden ble jeg kontaktet av frilansskribent Guro Thobru som skulle skrive en artikkel om det å reise på et eksistensielt grunnlag på oppdrag for magasinet Plot. Om du ikke kjenner til det fra før, er Plot et magasin med lengre artikler og dokumentarer i papirformat, som tar opp menneskers livsvilkår, erfaringer og overbevisning.

Som skrivende journalist er Guro særlig opptatt av hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør – også i denne saken: Hvorfor reiser vi og hva gjør det med oss og vår identitet? Jeg ble nysgjerrig selv, og takket ja til å være en av kildene (også caset) i saken.

Selv har jeg jo allerede skrevet en del om hvorfor jeg reiser og hva det betyr for meg her på Reiselykke. Dette er ting jeg kommer tilbake til her i spalten «reisetanker» fra tid til annen. Når jeg så blir kontaktet av en journalist, som setter dette i et annet perspektiv, koblet til teori og uttalelser ved en fagperson, blir det hele litt ekstra interessant for min del.

Jens Kr. Steen Jacobsen er professor ved Norsk Hotellhøgskole ved Universitetet i Stavanger og er artikkelens ekspertkilde. Han sier blant annet følgende:

Folk føler seg mer autentiske og frie når de ikke er underlagt hverdagens båndlegginger.

Det tror jeg også. Selv hevder jeg i artikkelen at det finnes to «reise-gen»:

Et ferie-gen som gjør at folk vil nyte livet, slappe av og gjerne drar tilbake til steder de har vært før. Men det er noen som har et slags vagabond-gen i kroppen, som har utferdstrang. Jeg tror jeg har noe av det genet.

For å utfylle litt her: Dette var som et svar til påstanden om at nordmenn «må ha et «ferie-gen»». Jeg er ikke enig i at alle nordmenn bare reiser for å feriere og slappe av. For selv om nok de fleste av oss har det; et behov for å flytte oss ut av hverdagen, ta en pause, nullstille seg og dermed komme forfrisket tilbake til den travle hverdagen som gjerne venter, er det noen av oss som også reiser av andre grunner enn å feriere.

Men ikke alle har samme utferdstrang, tror jeg. Ikke alle har et behov for å oppleve så mye nytt eller prøve seg nye steder. Noen setter i stedet pris på å komme tilbake til samme sted, gang etter gang, for eksempel – de vet de får det bra der, de vet det er god service, hyggelig folk og at de får en deilig ferie. Som jeg har skrevet om før – jeg liker godt å reise tilbake til samme sted jeg også – men da også for å utforske mer av området. Og deri tror jeg det ligger en liten reise-eksistensiell forskjell: noen av oss har også et «vagabond-gen».

Reiselivsprofessoren mener også at man i møter med andre blir mer klar over seg selv – noe jeg slett ikke er uenig i. I møte med andre kulturer og mennesker med en annen bakgrunn blir jeg også klar over hvor ufattelig privilegert jeg er, som er vokst opp i Norge, med de velferdsordninger og støttesystemer som finnes her. Jeg ser lettere hvor jeg kommer til kort, men også hvordan jeg navigerer i fremmede områder og hvor enkelt det av og til kan være å oppnå kontakt på tvers av språk og landegrenser. For å nevne noe …

Artikkelen er på hele seks sider og magasinet er nå i salg. Der kan du også lese mer om hva Jacobsen og jeg uttaler oss om, om historien bak turisme, samt flere andre interessante artikler, som enda en artikkel som Guro har skrevet om hemmeligheter. Interessant lesning, det også!

---