Vi hadde sett frem til det lenge: vinter-weekend i Zermatt i Sveits. Det var vår første dag der. Og alt lå til rette for en strålende dag i bakken.
Vi hadde brukt to timer på å komme oss opp til toppen av Kleine Matterhorn, det høyeste punktet man kan nå med skiheis i Europa. På 3 883 meter over havet sto vi der og pustet inn den tynne lufta. Sola strålte fra skyfri himmel over oss, hvitt pudderføre glitret i skinnet fra oven. Jeg knipset bilder før jeg spente brettet på beina, klar for å renne nedover italiensk side; vi hadde reservert bord til lunsj på Chalet Étoile. Svenskene som driver stedet har fått god kritikk, restauranten deres er kåret til en av de ti beste fjell-restauranter i verden av den britiske avisen The Telegraph. Så langt kom jeg aldri.
Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg var litt svimmel av den tynne lufta, husker jeg. Beina var slitne, slarket litt, ville ikke ta svingene skikkelig. Men vi nærmet oss målet: Cervinia var bare en sving og to unna. Men så… Et feilskjær, et stygt fall, jeg hørte to knekk i skuldera, før jeg lå der, stille, alene, i bakken og tenkte: dette gikk ikke bra. Og det gjorde det jo selvfølgelig ikke.
En scootertur, en gondoltur og en helikoptertur senere lå jeg på operasjonsbordet – tilbake i Sveits, på sykehuset i Visp. Ikke akkurat det man kan kalle reiselykke … Men det er da man skal være glad for å ha reiseforsikringen i orden.
Takk til italiensk og sveitsisk hjelpemannskap, til skituristen Pierre som hjalp meg i løypa og til kirurger, leger og sykepleiere for uvurderlig håndtering i fjellet, i helikopter og på sykehuset i Visp.
Nå ser jeg frem til å komme hjem, etterhvert …
(Innlegget er i sin helhet tastet inn med venstre hånd).
