Det verste med å reise alene, er frykten for hjemlengsel. Dét, og å si farvel til den som blir igjen. Men som regel går det bedre enn fryktet.

Det siste året har jeg reist en god del alene. Hit og dit, bak rattet, i båt, med fly. Til storbyer jeg kjenner, men aldri har besøkt alene. Eller langt “vekk-i-stan” der jeg aldri har vært, eller ikke kjenner noen eller noe. Det har jeg lært ganske mye av. Også om meg selv.

Reiselykke og Renates reiser har utgitt bok om å reise alene. Les mer her

Dette er 15 ting jeg har erfart ved å reise alene

  • Det er en fordel å trives i eget selskap! Det har jeg heldigvis alltid gjort. Travelt opptatt med egne betraktninger og refleksjoner om opplevelser underveis gjør at man lengter mindre hjem.
  • Å reise alene gir økt kunnskap og innsikt. For når man reiser alene, har man mer tid og rom for å gjøre sine tanker i sitt eget tempo, uten ytre påvirkning.
  • Det er enklere å komme andre i møte, slå av en prat med fremmede, samtale med de lokale eller rett og slett bli kjent med andre.
  • Jeg kommer tettere på naturen i ensomhet. Selv en rødlistet fiskemåke som stikker av med kveldsmaten kan bli et kjærkomment selskap der man sitter i ensomhet lengst ute i havgapet.
  • GPS er et must på biltur! Skal du roadtrippe alene i ukjent terreng, er få ting mer nyttig å ha med på veien enn en GPS. Jeg drar ikke en mil uten! For hvor enkelt er det å kjøre bilen selv – og samtidig lese kart? Ikke veldig – og heller ikke særlig smart. (Hva i all verden gjorde man før GPS-en?!)
  • Folk er hjelpsomme! Det er utrolig hvor mange hyggelige og hjelpsomme folk det finnes rundt omkring i verden, om man bare er åpen for å slippe dem til.
  • spør gjerne om hjelp. Står du fast noe sted, finner du ikke frem, eller leter du etter noe? Det er lurt å spørre om hjelp. En tidsbesparelse uten like. Jeg har testet det.
  • Det går helt fint an å spise på restaurant alene! Men det er best i lag. For det smaker bare ikke så godt alene som når man deler opplevelsen med andre. Synes jeg. Likevel: jeg foretrekker, la oss si, et utvalg dim sum og et godt glass vin alene i baren på Hakkasan, fremfor take away pizza og tv-underholdning på hotellrommet. Som jeg valgte å gjøre i New York, for eksempel. Hvis ikke kan man jo bare sitte hjemme i egen stue uansett.
  • Det er klokt å stole på seg selv! Lytte til magefølelsen. Er dette et trygt sted å vanke? Er det lurt å oppsøke dette stedet alene? Er det noe litt skummelt med han som så gjerne vil slå av en prat? Heller føre var enn etter snar, som man sier …
  • Dra aldri noe sted uten en god bok! Det er mye godt selskap i en god bok. Har du en god bok med på tur, er du uansett aldri alene.
  • Jeg har bedre tid til å gjøre de tingene jeg liker best! Som å finne gode foto-objekter, dvele lenge blandt bokhyllene i en dertilegnet bokhandel, stå opp grytidlig for å rekke soloppgangen …
  • … eller jeg kan besøke så mange museum jeg bare vil! Jeg trenger ikke ta hensyn til en reisepartner som synes det er usigelig kjedelig med – la oss si – å besøke et museum dedikert til fliser (hvilket jeg en gang dro mitt ellers så tålmodige reisefølge halve Lisboa rundt for å finne).
  • Det meste løser seg! De færreste utfordringer er store problemer. Rakk jeg ikke toget? Prøv neste. Havnet jeg på feil bane? Ok, så ble det en detour. Skrekk og gru – blir hjemlengselen for sterk? Dra hjem! (det har jeg ennå ikke gjort – men tanken på at det er mulig kan være god å ha).
  • Jeg dør ikke av litt hjemlengsel! Det verste med å reise alene, er det å dra hjemmefra, synes jeg. Men det er ikke farlig å savne noen som venter meg med åpne armer hjemme. Jeg vet, for jeg har testet det! Det er bare ekstra hyggelig å komme hjem.
  • Og jeg vet at jeg fortsatt trives best med å være to på reise. Jeg vet at jeg ikke reise alene. Men jeg vet nå engang at jeg kan. Det er jeg nokså godt fornøyd med. For det betyr at min eventyrlyst og utferdstrang ikke lar seg begrense av mine egne hemninger. Nettopp dét er viktig – for meg.

Det vært en overraskende positiv opplevelse å utfordre seg selv på denne måten, å gå ut av komfortsonen og la det stå til. Men å reise alene er ikke noe nytt, selvsagt. Verken for meg eller andre. Mange er de som har gjort det, også langt tilbake i tid, lenge før telefonen, sosiale medier og andre moderne hjelpemidler. Enkelte har også dratt langt ut i isødet i komplett ensomhet, andre har klatret til topps på et høyt fjell. Noen har seilt alene over hav eller gått gjennom ødemarken mutt alene. Jeg sammenligner meg ikke med dem.

> Les også artikkelen Kvinner som reiser alene.

Ingen av reisene jeg har lagt ut på alene, har vært i særlig stor grad fysisk krevende, eller vært lagt til spesielt utfordrende områder, ei heller langt borte fra nærmeste hus. Reisene jeg har lagt ut på alene har ikke vært av særskilt modig karakter for mange eventyrere, vil jeg tro. Men disse turene har vært utenfor min komfortsone, de har utfordret meg – eller jeg har utfordret meg selv med å velge å reise alene. Og dermed vet jeg med meg selv at jeg fint kan utfordre meg selv med enda lengre og mer krevende solo-reiser. Hvis jeg har lyst.

Andre jenter som vet, kan og gjerne reiser alene, kan du lese om i denne artikkelen Kunsten å reise alene: dette er kule damer som mer enn gjerne reiser langt av gårde, alene, og lar det stå til!

reise alene