Salento

Gallipoli

– Gamberi fresco! Gamberi fresco!

Det lukter umiskjennelig av fisk her nede ved havna i Salento, der fiskeselgerne står tett i tett med sine boder. De tilbyr dagens fangst etter alle kunstens regler. Blåskjell. Reker. Akkar og blekksprut. Sverdfisk. Det siste finner vi på enhver restaurant over hele Puglia. Åpenbart en fisk som trives her i farvannet. En stor fisk, som kan mette mange mager. En fiskehandler tar et godt tak i sverdet på dagens største fangst – og poserer villig for meg og mitt kamera. Isbitene som danner en kjølig seng for sjømaten smelter fort her i varmen. Vann i lange bekker tørker fortere enn man får fylt på mer is. Jeg kjenner neseborene vibrere i det jeg iakttar nabobodens utvalg av akkar.

Vi er i Gallipoli, en fiskelandsby med rundt 20 000 innbyggere. Med sitt historiske sentrum på en øy, godt skjermet av høye murer som opp igjennom historien har gjort sitt for å beskytte innbyggere mot angripere til sjøs. Navnet stammer fra gresk og betyr ‘vakker by’. Og det er det også – om man ser bort fra dens moderne tilvekst over broa som binder øy og land sammen. Byen er et perfekt utgangspunkt for daglige ferder til strendene som ligger ved byen. Likevel er  ikke Gallipoli min personlige favoritt her i Salento. Til det er det for mange andre, mindre byer som frister min oppmerksomhet – like nær sjø og strandliv, men ytterligere sjarmerende.

Otranto, Italia

Otranto
Foto: Mette S. Fjeldheim

Som for eksempel Otranto. Denne byen, på andre siden av hælen, med Adriaterhavet som nærmeste nabo, har 5 000 innbyggere, flotte strender midt i byen og mafios eleganse. Den hvite og sandfargede gamlebyen ligger på en liten høyde ved sjøen, ser ut over bukta som rommer flotte strender midt i byen, en båtpark og frakteskip som ankrer opp en gang i blant. Her ligger også det Lonely Planet hevder er Italias flotteste strand, Baia dei Turchi. Med finkornet sand og klippeformasjoner, samt grønn vegetasjon som bakteppe, kan jeg gjerne stemme i det.

Men min badefavoritt fant jeg i stedet i Santa Maria de Leuca – byen ikke funnet Lonely Planets guide til Italia verdt ytterligere omtale. Leuca ligger så langt sør en kan komme på hælen, og midt i bukta av byen, som overvåkes av det høye, hvite fyrtårnet, møter Adriaterhavet Det ioniske hav. Det er ikke hver dag man kan skryte av å svømme fra et av til et annet – men det kan jeg nå!

Her er vakkert, her er enda mindre turisme – og elegant arkitektur. En rekke større villaer siste halvdel av 1800-tallet er fortsatt i bruk, og representerer en rekke stilarter – som toscansk, ionisk, gotisk, fransk og arabisk. Byen finner vi etter en svingete, men vakker kjøretur langs havet, i et tørt og skrånende landskap, der mur støtter opp jordflekker der det dyrkes fiken, vinranker og oliventrær. Med grotter langs kysten fylt med greske og latinske inskripsjoner, innrissede kors fra tidlig kristen tid og levninger etter neandertalerne, er dette området blitt en lekegrind for palaentologene.

Heretter går turen videre til Lecce – storbyen i Puglia, og Sør-Italias svar på Firenze.

Santa Maria de Leuca, Italia

Santa Maria de Leuca
Foto: Mette S. Fjeldheim

Flere tips til Puglia-reisen finner du her

Likte du denne artikkelen? Del den gjerne!Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestShare on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *