Flatt, tørt jordbruksland. Stolte klippeformasjoner som rager opp over langstrakte, finkornete sandstrender langs kysten mot Adriaterhavet. Olivenlunder, vinranker og kaktuser.
Solbrente åkerflekker, salamandre, og den taktfaste rytmen fra gresshoppene etter hvert som temperaturen stiger utover dagen. Vi befinner oss i Puglia, nærmere bestemt Gargano, nord i denne sørlige landsdelen av Italia.
– Salt is for lucky, sa vår vertinne da vi sjekket inn første natt her på hælen. Like innenfor døra til rommet hun viste oss inn i sto et digert fat fylt med grovkornet salt, hentet opp like ved kysten hvor vi befant oss. – Puglians are very superstitious, forklarte hun videre. Heldige de da, tenkte jeg om dette hyggelige folkeslaget. De har tross alt saltproduksjon langs egen kyststripe i stor skala. De må følge seg som verdens heldigste folkeslag. Det kan jeg finne flere grunner til.
Til tross for soltørre marker, til dels brunsvidde buskvekster og heten, denne tørre fornemmelsen av luft slik vi finner den i arabiske stater, er det merkverdig fruktbart her langt sør ved Adriaterhavet. Her trives oliventrærne særdeles godt. Gamle stammer snor seg knoklete og skakke oppover fra den rustrøde jorda, strekker sine krumme fingre ut i luften og vifter lett med sølvstenkte blader i den dirrende heten.
20 % av Italias olivenolje kommer fra Puglia og Calabria. Mesteparten av Italias fisk er hentet langs kysten her, hvor også fennikel, kirsebær, druer, tomater og andre jordbruksprodukter trives så godt. Maten, ofte kalt cucina povera («de fattiges kost»), hører hjemme her. Pizza, pasta på mel og vann, fisk, grønnsaker. Men det serveres også grillet lam og skinker av ulike slag. Helt perfekt for to matglade som oss.
Puglia er ikke mest kjent for sin vinproduksjon – til det er konkurransen fra Toscana og Piemonte for stor. Men vi lider slett ingen nød. En kvart liter husets vin til €2 sklir lett ned i varmen her, hvor havet er så salt at det svir i øyne og neser om man får en bølge over seg. Kroppene våre flyter lett, så lett, i det tempererte glassklare vannet. Strendene som bukter seg mellom klipper av limestones og grotter lokker familier og vennegjenger til seg. Mennesker i alle aldre bader og oppsøker skyggen på land under en parasoll eller i ly av klippene. Før de tusler hjem til kjøligere rom for en siesta som varer frem til mørket etter hvert siger på og byen blir levelig å oppholde seg i igjen.
Foto: Mette S. Fjeldheim
