One dollar! Just one dollar!
Jeg snur meg rundt i båten. To prikker langt borte ligger og dupper i den brungule vannoverflaten. Stillheten har lagt seg etter at båtmotoren harkende og hostende har sagt sitt om stoppet midt ute på innsjøen. Vi er to passasjerer som opptar rundt fem prosent av de ellers tomme setene i båten. Sittende på enkle planker flyter vi i en plutselig øredøvende stillhet, mens prikkene vokser mot oss, og de igjen åpner munnen. Volumet skrus til, hakk for hakk.
– One dollar! Just one dollar!
Sola henger høyt på himmelen, glitrer i den store innsjøens overflate. Gjenskinnet skjærer meg i øynene lik de lystonede nasale klagesangene i mine ører. Solbrillene duger ikke, jeg holder hånda opp som en skygge. Med kamera som mellommann fanger jeg to skikkelser i hver sin sinkbalje. De kommer raskt imot, ivrig staker de seg i vei mot båten vi sitter i. Vannet spruter rundt dem, der de erfarent balanserer sine spede barnekropper på det dype vannet.
–Photo! Photo! beordrer de fra hver sin sirkelformede transport i det de kommer opp på siden av meg. Jeg knipser. Linsa fanger ei jente med hvit caps og en gutt med lange lokker som ser ut til å stå av seg selv. Det er mandag. Burde de ikke vært på skolen? Jenta holder noe i venstre hånd, en mørk skygge som kveiler seg i baljen hennes, men sollyset hindrer meg i å se hva det er. Kameralinsa er mindre lyssky, og vil senere fortelle meg hva jenta så gjerne ville vise meg. Da kommer jeg også til å se at klærne deres har et lag av brunt støv, og små dråper med vann flekkvis har vasket ansiktene deres rene. Men lenge før dette, ser jeg to barn som jobber i team. De jakter i lavsesong. Nå har de funnet sine bytter, og de vet hva de vil ha.
Økende turisme
Vi befinner oss på Sør-Øst Asias største innsjø, etter nylig å ha ankommet Siem Reap i landet mest kjent for templene i Ankor. Med tuk tuk dro vi umiddelbart etter landing for å se den voksende turistattraksjonen: de flytende innsjøene på Tonlé Sap. De rundt 170 flytende landsbyene er i stadig bevegelse rundt på innsjøen, og flytter seg etter hvor fisken befinner seg, og hvor høyt vannet er i innsjøen. Side om side lever fiskenomadene her på vannet; muslimer, buddhister og kristne, khmer og vietnameser.
Tuk tuk-turen ut til innsjøen tok oss i sakte motorisert tempo forbi munker som avsluttet morgenens almisseferd, forbi skolebarn i uniform på vei til skolen, og innom en stor åker med lotusblomster. Etter hvert som vi nærmer oss innsjøen, dukker bygninger på stylter opp. Skakkehengte plater av strå og plastduker med flenger danner bygningenes vegger, takene er av rustent blikk. Malingen har begynt å falle av. Søppel har samlet seg i bunnen av bakken, klamrer seg til husbeina. Lange staker i tre holder de enkle boligene oppe over det som viser seg å være et inntørket elveleie, gitt det lave nivået Tonlé Sap befinner seg på. Mot en dybde på 14 meter i regntiden, kommer vi til en innsjø på lave tre meter. Og lavere skal den bli – sannsynligvis ned mot to meter på det dypeste.
De flytende landsbyer
Om bord i en alt for stor passasjerbåt, tar to tenåringer oss med ut til innsjøen. Motoren durer høylytt og øredøvende, mens vi tøffer oppover i den tykke suppa av vann og jordsmonn. Gul grøt skjuler fisken menneskene her lever av og det som ellers måtte befinne seg i vannet. Barna bader nakne oppetter elva. Fedre fisker med garn, og kvinner sitter på land og renser fisken de måtte finne. Jeg vinker til de glinsende, badende barna, som ler tilbake. Tross den klamme heten, har et bad aldri fristet meg mindre.
Her kan du lese mer om livet på Tonlé Sap.
Bare en dollar?
En båt lastet med en mor og hennes fire barn kommer i mot meg der vi sitter og dupper i båten. Hun padler raskt, jeg tror hun har med seg varer hun vil selge. Varen skal vise seg å være hennes sønn, som har ikledd seg en levende kobraslange. ”Photo! Photo!”, sier hun. Jeg knipser. Hun smiler. Barna smiler ikke. Ingen av dem, bortsett fra den minste, som ikke er ute av bleia ennå. Nok en gang møter jeg spørsmålet om penger. Hun har ingenting å selge, annet enn sin sønn med kobraslangen. Bildet er mitt for alltid. Hva er så galt med å gi en dollar til familiens middag for det?
– I et land hvor 1 dollar er en god dagslønn for hederlig arbeide, er det forlokkende for noen å ty til utnyttelse av godhjertede turister, skriver Ken Oishi i en mail til meg. Ken driver til daglig hotellet Soria Moria sammen med sin norske kone Kristin Holdø Hansen. Her har de grunnlagt Soria Moria Educational Development Program og driver hotellet etter prinsipper om ansvarlig turisme. Gjennom sitt veldedige arbeid har Ken fått god innsikt i den fattigdom som råder i hans område.
– Jeg kjenner til en del av familiene bak tiggebarna i byen og både de og barna har stående tilbud fra flere organisasjoner som ønsker å hjelpe dem. Mange har etterhvert gått med på å motta hjelp, men det at noen fortsatt ønsker å gjøre det de gjør er at de liker og er vant til livsstilen og at de tjener langt mere på tigging enn vanlig arbeide, fortsetter Oishi.
Hverdag og drømmer
På innsjøen kjører den unge båtføreren den bråkete doningen med stødig hånd. I dag har han bare med seg to turister. Det er oss. Det er få andre turister å se der ute på innsjøen. I det hele tatt er det nokså stille her ute på den åpne vannflaten, så lenge motoren er slått av. For innimellom stopper vår båtfører den harkende motoren, snur seg mot oss, og forteller om livet som fiskenomade. Selv er han en ung mann med store drømmer. Han har neppe tenkt å forbli båtfører. Han vil studere, forteller han. Det koster penger, smiler han under det feilstavede, sannsynligvis selvskrevne skiltet ”Tip triver”.
Så sier han at han vil ta oss med til den lokale skolen. Jeg mistenker ham for å ha funnet vårt soft spot. Det vi sannsynligvis har til felles med øvrige turister: barna.
Han forteller at han vil ta oss med til den lokale dagligvaren først, slik at vi kan kjøpe med oss nudler og skolesaker til den fattige lokale skolen. Jeg synes det høres ut som en god idé. Vi har lest et sted at det er en fin ting å gjøre. Vår vestlige, vonde samvittighet stilles en stakket stund.
Det vil si: helt til vi befinner oss i den flytende butikken, hvor alle varer selges i bulk. Prisen for en pakke nudler og en blyant er merkverdig høy, for en lokal dagligvare i et fattig strøk. Båtføreren og kvinnen som driver butikken diskuterer på et språk jeg ikke forstår. Men jeg skjønner snart at vi nå er i ferd med å bli lurt. Alternativene er dog ikke så mange. Vi er på utrygg grunn, alene langt ute på den store innsjøen. Vi finner det best å holde oss til planen. Å ikke komme med noen anklager. Vi blar opp dollarene for nudler og blyanter. For oss er det tross alt ikke uoverkommelig. Det er klart vi ønsker å hjelpe. Smilende tar vår kaptein oss med videre på vannet, båten tøffer oss i retning den flytende lokale skolen.
Det er åpenbart friminutt når vi kommer frem. Barna her har ikke skoleuniform, som de mange vi passerte gående langs veien inne i byen. En lærer kommer ut fra et provisorisk lunsjrom. Tar imot våre gaver. Jeg skulle hatt med mer. Jeg skulle hatt med en stor sekk med mat og skrivemateriell, tenker jeg. Jeg skulle kjøpt med meg på forhånd. Vi får hilse på elevene, som leker i et større fellesrom på skolebåten. De smiler, tilsynelatende happy for gaven. Blir dette tilgodesett dem? Vi håper det. Men hvem får godene av den overprisede handelen?
Ansvarlig turisme
Denne reiseopplevelsen er fra mars 2011. Denne dagen ute på innsjøen i Kambodsja endret meg som person, som skribent og som reisende. Etter dette besøket på Tonlé Sap, satte jeg meg mer inn i hva det vil si å være en ansvarlig reisende. Jeg gjorde research, leste meg opp på teamet og intervjuet folk med innsikt i problematikken.
Siden da har jeg skrevet en god del om hva det vil si å være en ansvarlig reise her på Reiselykke, etterhvert som jeg har lært mer om det. Jeg har også fått skrive om ansvarlig turisme i VG og har vært intervjuet om temaet i Bistandsaktuelt.
Denne reiseopplevelsen medførte også at jeg engasjerte meg lokalt i Kambodsja, først gjennom et vannrenseprosjekt, dernest gjennom stiftelsen IMPACT Norway, som du kan lese mer om her. I dag er jeg rådsleder for stiftelsens eget råd, Executive Advisory Board.
Med andre ord: Reiser endrer mennesker!
Jeg har også vært tilbake i Kambodsja og besøkt en av de mest fjerntliggende flytende landsbyene, en av de der ingen turister når ut til. Les mer om dette her
Se mine 10 tips til en mer ansvarlig reise her
