Det er hundre år siden Nelson Mandela ble født, og i Sør-Afrika har ikke denne milepælen gått noen hus forbi. Markeringen har da også bidratt til å skape økt oppmerksomhet rundt to av Nelson Mandelas fane-saker: respekt og antirasisme.

Jeg kan gjerne smile der jeg åpner forvaringscella hvor Nelson Mandela ventet på sin livslange dom. For ikke å snakke om når jeg selv står akkurat der han sto da han forsvarte seg selv i Ravonia-saken og ble dømt til livstid i fengsel. Ja, jeg kan gjerne smile – jeg er jo bare på besøk her i House of Justice i Pretoria og jeg velger selv å låse meg inn på cella for å lese «Freedom Charter», håndskrevet og ført i pennen på veggen i cella av Mandela selv.

For meg, og heldigvis for veldig mange av oss, er et demokratisk samfunn en selvfølge.

→ Les også: Mandelas Johannesburg

Nelson Mandelas kamp

Det er det nå også i Sør-Afrika. Men det har kostet mye for veldig mange. Og ettervirkningene av apartheid-tiden er hverken få eller små. En av de som har kjempet for friheten og demokratiet er Nelson Mandela. En mann som strengt tatt ikke trenger noen introduksjon, og som ble dømt til livstid i fengsel. 27 år senere, da ingen lenger visste hvordan han så ut, slapp han ut. Og det var en annen mann som kom ut av fengselsporten i Drakensberg den gang.

When Mandela went to prison, he was an angry young man, appalled at the miscarriage of justice. Those years in prison were quite crucial. Suffering deepened his spiritual resource, and he grew in that time in magnanimity and generosity of spirit. – Desmond Tutu

Kampen for likhet fortsetter

Nelson Mandela ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president. Men det Nelson Mandela kjempet for og oppnådde, er fortsatt i startfasen på et likestilt samfunn.

Iwanda Nyundeni har studert historie og guider oss gjennom Nelson Mandela Capture Site. Han deler følgende tanker med meg:

— Nei, vi er ikke likestilte, ennå. Men jeg er overbevist om at hvis vi bare følger Nelson Mandelas vei, vil vi bli det, til slutt.

• 

• 

• 

I Nelson Mandelas fotspor

Jeg har altså selv besøkt forvaringscella der han skrev «Freedom Charter» på veggen. Og jeg har selv besøkt fengselscellene han satt i i Johannesburg, Drakenberg, et fengselsområde som fortsatt er i bruk og der de innsatte selv dyrker og tilberede maten som spises.

Jeg har sett stedet han ble arrestert ved Howick og besøkt hjemmet hans i Soweto to ganger, med to forskjellige guider. Jeg har besøk landsbyen han bodde i som liten gutt. Jeg sett huset han bygde opp igjen, sett stedet der han lekte, gikk på skolen og passet landsbyens sauer. Jeg har vært i East London, der han studerte ved Fort Hare.

• 

• 

• 

Jeg har besøkt Liliesleaf, der anti-apartheidbevegelsen gikk i skjul og Mandela selv bodde i skjul. Jeg har sett og hørt sterke saker i Apartheid-museet to ganger på under et halvt år. Og jeg har snakket med flere som møtte ham og jobbet med ham.

Zim, en av landsbyboerne i Qunu, forteller:

— Da jeg vokste opp, fortalte min bestemor om denne helten som satt i fengsel. Men jeg kunne ikke forstå hvordan man kunne være en helt og sitte i fengsel.

Møte med Mandelas høyre hånd

Men den som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var Zelda la Grange, forfatteren av Good morning, Mr. Mandela:

— Jeg var født i 1970 i apartheid-Sør-Afrika. Vi var indoktrinert og trodde at hvite var den overlegne rasen i Sør-Afrika. Merkelig nok ble de fleste hvite oppdratt av svarte. I media, i kirken, på skolen – overalt ble vi fortalt at apartheid var den rette måten å leve på.

Da Nelson Mandela ble sluppet ut av fengsel, ante hun ikke hvem han var – hun hadde aldri hørt om mannen som faren hennes omtalte som en terrorist.

— Jeg stemte for apartheid og kunne derfor klassifiseres som rasist. Likevel endte hun opp med å bli en av Nelson Mandelas nærmeste og mest betrodde medarbeidere hans siste 19 år. Dette har hun skrevet bok om; Good morning, Mr. Mandela. 

Sterke reiseopplevelser

Det er med andre ord sterke inntrykk og store reiseopplevelser å oppleve i sporene etter Nelson Mandela. Det var jeg også godt forberedt på. For som jeg blant annet reflekterte over etter mitt første besøk i Sør-Afrika, tidligere i år på påskeferie:

«Vi skylder oss selv og landet vi besøker å sette oss inn i hva som har skjedd, hvordan det kunne skje og hvorfor. Det finnes det flere anledninger til, som ved museumsbesøk og møter med lokale underveis, og i forkant og etterpå med å lese om historien bak Apartheid og koloniseringen av landet.»:

Det står jeg ikke mindre bak i dag. At jeg skulle få anledning til å dypdykke så til de grader i apartheidtiden og antiapartheidbevegelsen etter dette, hadde jeg virkelig ikke sett for meg. Og bildet er komplekst, for begge parter, på begge sider av historien, med dype spor fra langt tilbake i tid.

Her er Nelson Mandelas berømte ord fra sin forsvarstale i Pretoria:

I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for and to achieve. But if needs be, it is an ideal for which I am prepared to die. – Nelson Mandela

Les også:

Til informasjon:

Jeg har vært på pressetur, invitert av South Africa Tourism. Ingen føringer er lagt for publisering.