Alpujarra – det mauriske Paradis
Mellom Sierra Nevadas høye topper og Middelhavet henger hvitkalkede landsbyer i de bratte fjellskrentene. Dette helt særegne området, som strekker seg fra Almería til Granada, er Alpujarra – området der maurerne endte sin storhetstid i Sør–Spania.
Bergenet lesetid: 20 minutter
I en serie artikler utforsker jeg Andalucias mauriske arv. Prosjektet, som er støttet av FEDER, Spanias turistråd og Turistkontoret i Andalucia, vil også resultere i en e-bok.
– Maurerne kom hit to hundre år før de tok herredømme over dette området. Det var et krevende område å ta kontroll over, sier José. Han er min guide her oppe i Las Alpujarras og kjenner fjellene ut og inn – om ikke fullt så godt som maurerne den gang da.
Som José beskriver det selv: – De kjente hver centimeter av dette fjellet.
Vi har tatt turen opp til nasjonalparken Sierra Nevada og befinner oss rundt 2 000 moh. Løfter vi blikket, ser vi de høyeste, snødekte fjelltoppene av fjellkjeden, blant annet Mulhacén (Fastlands-Spanias høyeste topp på 3 479 moh.).
Ved siden av stien, like foran beina der vi står, renner det en konstant strøm av vann. Ikke vilt og brusende som i en elv, men jevnt og kontrollert. Omtrent slik maurerne formet denne acequiaen for mer enn tusen år siden.
Da maurerne kom til Alpujarra
Maurerne som kom til Alpujarra, var berbere fra ørkenen i Sahara. De hadde med seg sine tradisjoner og skikker, sin kunnskap og religion. De var muslimer og for dem var vann noe de alltid måtte ha i sin umiddelbare nærhet. Ikke bare for matlaging eller livgivende drikke, men fordi de måtte vaske seg fem ganger om dagen før bønn. Maurerne hadde et helt annet forhold til hygiene enn kristne på den tiden. For å si det som det er; de kristne lå lang bak hva gjelder renslighet …
Berberne var ikke vant med å ha vann så lett tilgjengelig. De bodde i telt i ørkenen og søkte mot oaser, nettopp av den grunn. Her i fjellene i Sør-Spania fant de for første gang vann i strie strømmer; en evig tilgang på vann.
Det må ha vært som å komme til Paradis.
Lenger ned i dalene i dagens Granada hadde romerne allerede før dem anlagt enklere irrigasjonssystemer. Da maurerne kom med sin ingeniørkunst, sine eksotiske frukttrær og spiselige planter, sammen med sine krav til tilgang til vann, skjedde det ting. De videreutviklet vannsystemet på en måte verden aldri har sett tilsvarende siden.
Irrigasjonssystemet i Alpujarra
De videreutviklet acequiaene så vannet kunne finne nye veier og spre seg lengre. Ikke minst; her oppe i høyden under snødekte Sierra Nevada sørget de for at vannet rant saktere, så det ble lettere å kontrollere.
– Smeltevann renner fort og det forsvinner raskt ut i havet. Maurerne fant ut at de måtte redusere farten til vannet, for å kunne vanne jordene de bygget opp i terrasser nedover de bratte fjellskråningen, forklarer José.
Videre bygget de et intrikat system blant annet ved bruk av skiferen i fjellet, noe som førte vannet under jorda og der vannet til slutt endte opp i landsbyene lenger nede.
– Vitenskapsmenn sier dette systemet er perfekt og umulig å forbedre, sier José.
Men dessverre er mye av kunnskapen forsvunnet. Dette vannsystemet ble laget for mer enn tusen år siden og er resultatet av den utmerkede harmonien mellom mennesket og naturen. I dag finnes det nærmere 500 acequias (kanaler) her i området.
De terrasserte frukthagene
Som nevnt, hadde maurerne med seg eksotiske frukttrær og spiselige vekster. Slik fant blant annet appelsintrær, fikentrær og mandeltrær veien til Andalucia. De hadde også med seg auberginer, artisjokk og ulike eksotiske urter (blant annet). Ikke minst hadde de med seg kunnskapen om å dyrke i terrasserte hager. Det kan minne om det jeg har sett i Cinque Terre.
De bratte skråningene er oppdyrket i terrasser, og blir fortsatt den dag i dag vannet med smeltevann fra Sierra Nevada. Vannet føres gjennom kanaler (acequias) og slik har det vært gjort i flere hundre år.
Innbyggerne får tildelt tidspunkt de har tilgang til å åpne for vannet, dersom de har en jordflekk. Da gjelder det å holde seg hjemme – eller våken (for tidsslotten kan være midt på natten, for den saks skyld). Benytter du ikke anledningen, må du vente til neste gang.
De terrasserte jordene var frukthager som ble bygget opp av steinmurer av sandstein. Jordene skrånte lett; slik kunne de vanne området med hjelp av å åpne og stenge acequiaene. Disse jordene ble så oversvømt av vann, som fuktet jorda, men kunne slippe videre gjennom muren uten at vannet ble liggende igjen og gjøre skade.
Nettopp slik det gjøres i dag, og som jeg skal få se med egne øyne, blant annet i Valle de Lecrin (en av dalene lenger nede i landskapet) og i Velez de Benaudalla.
På besøk i en Nazarí-hage
Som i Alhambra, har man i Vélez de Benaudalla forsøkt å gjenskap en ekte maurisk frukthage. Denne jeg besøker her i dalen, tilhørte tidligere en velstående maurisk familie. Slik sett er den tidstypisk for en velstående muslimsk familie på den tiden.
Hagen kaller man Nazarí-hage fra det 16. århundre, etter det siste det siste muslimske dynastiet på den iberiske halvøy.
– Vi dyrker ikke tomater, poteter eller paprika her, for dette var noe som kom med oppdagelsen av Amerika, forteller Andrea meg. Hun er ansatt i kommunen og tilbringer deler av sin arbeidsdag med meg på omvisning i hagen.
– Stopp her, lukk øynene og lytt, sier hun i det vi kommer inn i selve hagekomplekset. Jeg hører vann som sildrer, vinden som blåser lett og lyden av fuglekvitter. På den tiden skulle en hage være et sted for sansene, et sted å pleie sjelen.
Dette bassenget var typisk for hageanlegg den gang. Det var ikke bygget for å bade i, men for å samle vann i til å vanne med. Men det hadde også en annen funksjon:
Den grønne fargen ga gjenskinn av himmelen – hvilket satte dem i nær kontakt med Gud.
Maurerne så alltid etter å være i kontakt med Allah
Andrea, visningsvert i hageanlegget
Estetikk og vitenskap
Hagen var en slags visjon av Paradiset. Det estetiske i hagen stimulerte sansene og inspirerte til kreativitet, deriblant poesi. Stemningen i hagen, med vannet som klukker og sildrer, fuglene som kvitrer og synet av de vakre vekstene ga rom for ettertanke, avslapning og hvile.
Jeg skriver mer om de mauriske hagene i al-Andalus her
For å forstå samtiden et sted, hører det med å få innsikt i og forståelse for fortiden også. Som jeg senere skal få lære under mitt besøk i Alhambra, handlet den mauriske kulturen om skjønnhet og det estetiske, om det åndelige og psykiske, men også om botanikk og vitenskap.
Vår felles verdensarv, Alhambra i Granada, er ikke uten grunn den mest besøkte severdigheten i Spania (sammen med La Sagrada Familia i Barcelona).
Alhambra, Generalife og Albayzín (den arabiske bydelen) ligger Granada og er alle tre en del av Unescos verdensarvliste.
Alhambra – det ypperste av skjønnhet
– Skjønnhet er «noe du ser med øynene dine, som du forstår med sinnet, og som beriker sjelen», siterer Manuel til meg.
Det var slik maurerne så skjønnhet.
Jeg har dratt til Alhambra, en av de best bevarte islamske palassene fra den islamske verden. Det er der jeg møter Manuel, som er min guide i Granada, hvor Alhambra ligger. Dette Unesco-vernede fortet og slottet, var faktisk en hel by, med fort, flere palasser, boliger, med flere hager, åpne plasser og 2 000 innbyggere.
Men som så mye jeg skal oppleve av det jeg ser rundt i Alpujarras, handler også Alhambra ikke minst om vann, dammer og vannsystemer. På samme måte som i hagen i Vélez de Benaudalla, forteller Alhambras hageanlegg om hvordan maurerne kombinerte duft og skjønnhet, med dyrket mat og blomsterprakt i sine hager.
Skjønnhet er «noe du ser med øynene dine, som du forstår med sinnet, og som beriker sjelen»
Der arkitekturen til velbestående maurere og kalifer så enkle ut på fasaden, var det noe helt annet på innsiden av bygningene. Her ser vi hvordan matematikk og vitenskap blandes med skjønnhet. Der hageanleggene spiller på duftsansen og slik berike sjelen gjennom duften av sjasmin, appelsinblomster og urter, vil innsiden av palassene berike sjelen gjennom vakker utsmykning i form av symmetri og tall.
De intrikate mønstrene dekker hele flater og ingenting er tilfeldig. For at mønstrene skulle kunne speile hverandre, måtte matematikk og nøye beregninger til.
Som Manuel beskrev det så godt: – Tankene dine bruker matte for å skape orden i kaos. Slik brukte også maurerne matte for å skape symmetri i sine utsmykninger.
Det var forresten araberne som tok med seg tallene vi bruker i dag. Det er også de som oppfant tallet «0».
Maurerne brukte matematikk for å skape symmetri i utsmykkingen
Alpujarras hvitkalkede landsbyer
Men folk flest levde ikke i palasser, ei heller herskapshus. Oppe i fjellene under Sierra Nevadas høye topper, for eksempel, levde de snarere tett i tett i bygninger oppført av naturmaterialer, som skifer og kastanjetrær. De første husene fantes her allerede før maurerne kom, men de var sannsynligvis mer spredt enn de etterhvert ble.
I dag er bygningene hvitkalket, men det var en teknikk de begynte med for bare et par hundre år siden – som et direkte resultat av pest. Faktisk får jeg vite at teknikken rundt det å male veggene med finmalt kalkstein tok seg opp under pandemien. Nettopp fordi det fungerer som et desinfiserende middel.
Men den gang da, for mange hundre år siden, bygget man hus som skled inn i landskapet. Man ønsket ikke at fienden skulle få øye på en for lett. Ble de imidlertid jaget, kunne utformingen av bygningene bidra til enkel flukt: De flate takene gjorde at det var enkelt å flykte fra tak til tak og til slutt oppover i fjellene.
Bygningene ble oppført i to etasjer, der husdyr (som kylling og geiter) holdt til i første etasje og familiene i andre. Slik holdt de lettere på varmen. Men husdyr var også en kilde til smitte. Så selv om bygningene ikke var behandlet på utsiden, var husene allerede da malt med kalkstein på innsiden.
Her fra Pampaneira
Gatene i de små landsbyene var smale. Det var ingen byplanlegging, noe vi kan se den dag i dag. For til å begynne med var bygningene oppført spredt, mens de senere ble ført sammen i lange rekker eller klynger. Det var naturlig, ettersom familiene vokste, barna ble eldre og trengte egne hus å bo i. Man bygget ganske enkelt et nytt hus vegg i vegg med det eksisterende. Slik endte landsbyene med bygninger som henger sammen.
Dette er fra Capileira, hvor vi ser de flate takene og de stedstypiske skorsteinspipene. Takene brukes til å tørke frukt, pepper, tomat og klær. Det er også et samlingssted for naboer.
I tillegg skygger man ikke for hverandre, som man ellers ville gjort om man bygget med spisse tak.
Silke og Nazarí-keramikk
Maurerne hadde også med seg flere tradisjoner fra andre land. Deriblant silke og keramikk fra Kina. I perioden det 10. til det 16. århundre ble Alpujarras kjent for sin silkeproduksjon – og kvalitet. De kultiverte morbærtrær hvor silkeormer skapte den flotteste kvalitet. En tradisjon som stort sett forsvant med kristningen av Andalucia.
I Pampaneira møter jeg Mercedes som produkter blant annet av silke. Her vever hun et silkesjal etter maurisk tradisjon. Produktene hennes er en videreutvikling fra tiden den gang da.
På tilsvarende vis har Sebastian og hans familie skapt en familiebedrift med utgangspunkt i den tradisjonelle Nazarí-keramikken.
Jeg møter ham i hans hjem i Albaycín i Granada by. Han bor i en tusen år gammel bygning i denne Unesco-vernede bydelen, sammen med sin mor, bestemor og to sønner.
I Albaycín-området er maurisk og andalusisk arkitektur blandet, der maurisk byplanlegging senere ble beriket av den spanske renessansen og barokk-perioden.
Men det er én ting jeg ikke kommer utenom når vi snakker om maurisk tradisjon, om Alpujarras eller Andalucía generelt – og det er maten. For mat reiser, og en reise i Andalucía er en reise i mat. Det skal jeg komme tilbake til!
Du kan se min story fra reisen i sin helhet her.
Hvem var maurerne?
Selve begrepet maurerne er noe kristne europeere kalte muslimer fra Nord-Afrika, som fra 711 erobret den iberiske halvøy og skapte en andalusisk høykultur i Andalucía. Hovedsetet var i Granada, og i mange år levde jøder, kristne og muslimer fredelig sammen i Al-Andalus. I 1492 ble maurerne i Andalucia beseiret av katolske Ferdinand og Isabella. Da startet tvangskristningen og inkvisisjonen. I 1609 ble maurerne til slutt tvunget til å utvandre, de fleste til Marokko.
Kulturruten Las Alpujarras
Denne ruten mellom en rekke landsbyer i regionene Almería og Granada følger gjennom kupert landskap og oppdyrkede terrasserte marker. Ved å reise i dette området får du god innsikt i den mauriske arven og dens betydning i dagens andalusiske samfunn.
Det er mange flotte turstier å følge i Alpujarra. Landsbyene Pampaneira, Capileira og Bubión er kjent som de mest særegne og vakreste og er gode utgangspunkt for å utforske denne delen av Andalucía – ikke minst til fots.
Slik kommer du dit
Med bil fra Málaga (ca. 2 timer til Bubión) eller Granada (ca. 1 time til Bubón). Hvis buss fra Málaga, må du beregne lengre tid og bytte i Granada eller i Órgiva.
Du kan bo i ulike landsbyer underveis, eller ta utgangspunkt i ett sted. Jeg overnattet i Villa Turistica de Bubión. Det finnes fem slike landsbyer/overnattingssteder i Andalucia.
Vil du lese mer om Andalucía?
Denne artikkelserien og en kommende e-bok om Andalucia er støttet av EU-fondet FEDER, Turistkontoret i Andalucia og Spanias turistkontor i Norge.
