Den svarte uken

Det var den uken det ble krig i Europa, en ny, forverret tilstandsrapport om klimaet ble levert – og jeg fikk korona. Jeg har definitivt sett bedre uker enn dette.

Jeg har definitivt opplevd bedre år enn 2022. Vi har opplevd en bedre verden enn dette. Vår verdensforståelse er sannsynligvis endret for alltid. 

Torsdag for en uke siden våkner vi til krig i Ukraina. Det som ikke skulle kunne skje, har skjedd: Russerne har gått til angrep på en selvstendig, demokratisk stat. Det er krig i Europa. Vi opplever et nytt verdensbilde.

Jeg oppretter umiddelbar kontakt med bekjente på innsiden. Hvordan står det til? Som forventet, ikke så bra. 

Vi våknet opp kl. 05:00 i dag tidlig, på grunn av at de bombet den militære flybasen. Tanksene deres forflytter seg inn i vår region fra Hviterussland og skip i Svartehavet bomber vår marinebase.

Sitat fra en på innsiden

Vår globale verden

For som reisende skribent har jeg fått anledning til å bli kjent med mennesker på kryss og tvers av landegrenser. Vi holder kontakten på uformelt vis. Den verden jeg kjenner, har ingen grenser. Og så en dag, når krigen treffer, er en eller noen av oss plutselig på innsiden av det som skjer. Mens resten av oss sitter sjokkerte på utsiden og lurer på hva vi kan gjøre. 

For dette skjer ikke med noen langt unna eller i et land som ikke angår oss. Den som angriper er vår nabo. De han angriper er våre bekjente. De lever i dette landet, med 44 millioner innbyggere. Et land hvor mange borgere i vårt eget land har både slekt og familie. I en verden, der vi uansett grenser, lever grenseløst. 

For vi lever i en global verden. Og vi som reiser og som møter mennesker i ulike sammenhenger, skiller ikke mellom folkeslag. Vi interesserer oss for hverandres liv og kultur, for likheter og ulikheter. 

Ofre på begge sider 

Som alle andre følger jeg nyhetene nøye. Leser siste oppdateringer og ser pressekonferanser. Blir bekymret og lei meg. Som alle andre. 

Men ikke som kvinnen som må ta med seg barna og forlate sin mann. Hun skal på flukt. Han skal kjempe. Vil han overleve? 

Ikke som kvinnen som tror sønnen er på militærøvelse. I stedet blir han sendt inn i nabolandet. I krigen. Vil han overleve? 

Ikke som kvinnen som bor på utsiden, som har slekt og venner i hjemlandet – i Ukraina eller Russland. Hun som møter sympati. Hun som møter forakt.

En krig om demokratiet

Vi er likevel alle berørt. På et nivå er det hele Europas krig. Vi har mistet vår uskyld. Vi ser verden endre seg foran øynene våre. Vi begynner å innse at demokratiet er utfordret og vi ser det kjempe. 

Derfor seg vi også politikere ta avgjørelse de aldri trodde de måtte ta. Derfor ser vi resolusjoner endres. Derfor ser vi frivillige verve seg til krigen i et land de ikke kjenner. 

Ta vare på hverandre

I en krisesituasjon som dette, gjelder det å ikke forsvinne ned i det mørke, det som bekymrer. Det gjelder å passe på vår mentale helse.  Snakke med de vi har rundt oss. Strekke ut en hånd til noen vi ser trenger det. 

I er tidligere intervju jeg gjorde for VID vitenskapelige høgskole (min arbeidsgiver), sa professor Tine Grimholt til meg: 

– Forskning viser at i kriser står vi tettere sammen. 

Så la oss sørge for at vi gjør det, også her. Støtte opp om de som sliter, uansett hvor de kommer fra. For dette er en krig myndighetene står bak. Ikke folket i Russland. 

La oss ikke glemme å være medmenneske

Nå må vi ikke glemme 
de andre. De som også er på innsiden, men på den andre siden av grensen. De som ikke vil ha krig og som ikke støtter sin leder. De som protesterer. De som er redde. De som også mister.

Nå må ikke glemme 
de andre. De som ble født på angriperens side, men som også er på utsiden. De som bor der vi bor. De som ikke støtter gamlelandets leder. De er også berørt. De har også noen de er bekymret for. 

Nå må vi ikke glemme
at vi alle er mennesker. Med de samme drømmer, ønsker og håp. Nå må vi ikke la en gal manns handling og krigens elendighet gå ut over uskyldige barn. Bare fordi de er barn av sine foreldre, født i fiendens leir. 

Nå må vi ikke glemme å være medmenneske. 
Solsikken er Ukrainas nasjonalblomst
Solsikken er Ukrainas nasjonalblomst
Mette Solberg Fjeldheim

Reisejournalist, skribent og grunnlegger av Reiselykke. Bred operativ og strategisk erfaring med kommunikasjon/PR innen kultur, reiseliv og akademia.

error: Content is protected !!